Regnet hølja ned i det vi satte ut fra Arusha på overraskende dårlige veier. Likevel kunne vi mellom hver gang vi måtte svabre ansiktet for regn og søle nyte den flotte utsikten. Det er fint i Nord-Tanzania. I Makuyuni inntok vi lunsj og nok en gang var det bønner og ris som stod på menyen, men på New Florida Hotel serverte de imidlertid retten med spinat i tillegg. Så bar det ut på den humpete veien igjen. Vi trodde at Nord-Kenya-strekningen skulle bli vår siste med grus, sand og stein, men det viste seg ganske raskt at i Tanzania blir det minst like mange mil på lignende føre... Etter 106 km var vi fremme i Masali, en liten landsby hvor vi fant et rimelig hotell. Der spiste vi noe mat, snakka med en full lærer og som vanlig la vi oss tidlig siden det ikke var noe å finne på.

Det ble bønner og ris til frokost, lunsj og middag nesten hver dag i Tanzania. Stort sett servert i en langt mindre delikat versjon enn på dette bildet og minst en gang pr. måltid knaser det i tennene.

Vi spiser lokalt.

Mer ris og bønner...

Vi er blitt gode på smalltalk av typen der vi ikke forstår hva den andre personen snakker om og han neppe forstår hva vi sier.

Selv om vi hadde delvis dårlige veier i går begynte det for alvor i dag. Det ser ut til at det er store planer om en ny vei for det var masse kinesere som jobba på, men utpå ettermiddagen kom vi til en slags fjelljungel og der var det nok ikke planer om noen nye vei den nærmeste tida. Men vi tråkka på og tok kvelden etter 108 km. I denne landsbyen var det heller ikke strøm, så det ble en tidlig kveld etter litt bønner og ris.

Vi fikk veitips på Coca-Cola VIP Club.

Her gikk vi ikke inn siden det ble for ekstremt.

Nye 600 km på gjørme/grus/sand...

Vi svetta oss oppover bakkene i den varme og fuktige lufta.

Ikke like ille som i Nord-Kenya, men fortsatt ganske kjipt å sykle på...

Neste dag var det å sykle videre i sanden og vi begynte allerede å bli lei. Landskapet var temmelig kupert og dette kombinert med den dårlige veien gjorde at vi sa stopp etter 109 km. Slitne etter en hel dag i varmen håpte vi på et greit overnattingssted, men det viste seg at det ikke var noe sted å sove i denne landsbyen. Heldigvis møtte vi på Winfred, en utrolig hyggelig fyr som dreiv og bygde et slags feriehus i landsbyen. Han snakka med borgermesteren og ordna med at vi fikk sove inne på kommunehuset. Vi tok et par pils, spiste ris og bønner og sa god natt til Winfred som inviterte oss til å bo hjemme hos han når vi kom til Dodoma dagen etter. Vi sov ikke særlig godt inne på kommunehuset, men det var gratis så vi klager ikke!

Vi kjøpte inn proviant...

...Tok en siste titt på landsbyen...

...Og sykla videre på den elendige veien.
Vi ser masse utforkjøringer langs veien.

Bønner og ris til lunsj...

Det er ikke mye fred å få.

Vi sa farvel til folka i landsbyen...

...Var glade for at elva ikke var særlig stor...

...Og fortsatte på sandveien.

Hva som foregikk her er ikke godt å si...

Vi kom frem rett før solnedgang...

...Og våkna ved soloppgang i kommunehuset til venstre.

Øyvind sov på kommunestyrets arbeidsbord...

...Andreas på gulvet...

...Og Luksus-Jørn i senga.

Vi hadde til og med vaktmann!

Bønner og ris til frokost igjen...