Vi sykla videre fra Azezo og starta dagen med en god nedoverbakke. Men går det nedover går det også oppover, spesielt her i Etiopia. Så vi slepte oss oppover bakke etter bakke mens en bråte barn konstant jogga etter oss og ropte "MONEY! MONEY! MONEY!" som stort sett har tatt over etter "YOU!". Et annet populært tilrop er "WHERE ARE YOU GO?". Imidlertid er det kun 10% som forstår hva de spør om for vi kan rope "Addis Ababa" eller "South Africa" tilbake så mange ganger vi orker, men spørsmålet kommer tilbake i det endeløse. I blant føler vi oss nesten som julenissen når barna kommer med ønskelista "GIVE ME PEN, GIVE ME SHOES, GIVE ME T-SHIRT, GIVE ME BOTTLE", osv. De mest optimistiske forlanger "GIVE ME BICYCLE", men det kommer nok ikke til å skje med det første. En par av de verste gutta hiver også stein etter oss når de ser at vi ikke kommer til å stoppe, men så langt har alt gått bra.

Etter å nesten ha blitt frastjålet undertøyet i går er nå tornebusker på plass på bakveskene.

Andreas prøver å lære de lokale å hviske i stedet for å rope, uten særlig hell...

I en slak nedoverbakke sykla Øyvind og Jørn først mens en masete tenåring stod midt i veien og forlangte penger. De sykla forbi og etter kom Andreas som tok bilder mens han sykla og ikke fulgte helt med. Plutselig ser han fyren svinge en stokk mot hodet hans, men klarer å dukke unna i siste sekund. Om han hadde tenkt at dersom han smelte Andreas ned fra sykkelsetet ville han sikkert bli glad og gi han masse penger er usikkert.. Et annet sted vi stoppa insisterte en bonde på at Jørn skulle komme bort og piske oksene hans. Jørn takka pent nei og vi sykla videre. Rett før lunsjtider måtte Andreas gjøre sitt fornødende og vi stoppa i en oppoverbakke der det faktisk ikke var noen barn. Han gikk ekstra langt ut i en skråning for å unngå å bli sett og satte i gang. 500 meter nedenfor den bratte skråningen var det imidlertid noen barn som fikk øye på den lyseblå sykkeltrøya og la på sprang. Andreas rakk så vidt å gjøre seg ferdig og løpe tilbake til sykkelen før barna hadde omringet oss. Man får altså en del oppmerksomhet i dette landet om man vil eller ikke…

Jørn nyter den flotte utsikten.

Etter en lang dag på sykkelsetet så det endelig ut til at vi var kommet til en topp og nå skulle trille ned til den lille byen Addis Zemen. Med fantastisk utsikt suste vi nedover den bratte fjellveien. Det er i slike øyeblikk at det er deilig å være på sykkeltur i Etiopia! Vi tok det første og beste hotellet til 8 kroner natta og trillet syklene inn i bakgården. Men man får som oftest det man betaler for. Andreas ble bitt i leggen av en hund da han skulle bære inn veskene, Jørn fikk ikke opp døra på rommet sitt mer enn en sprekk som gjorde at han måtte smyge seg inn og ut (dører er et problem her i Etiopia), rommene var laget av størknet kumøkk, og kuene som sannsynligvis hadde produsert bygningsmaterialet stod litt lengre bak i hotellområdet. Slitne satte vi oss i noen sofaer og tok en 7Up. Mens vi satt og snakket kom plutselig en ung fyr med en ape i bånd inn i rommet. Det skjer så mye merkelig her i Etiopia at vi nesten ikke blir overrasket lengre, men skremt ble vi i alle fall når apen begynte å glefse etter oss. Fyren hadde imidlertid full kontroll og hadde til og med lært apen noen triks. Ikke et triks vi ville lære en ape, men hva vet vel vi.. For apetemmeren sa plutselig "he can make sex" og vi forstod lite før apen hoppet opp på skuldrene til sin læremester og begynte å kose seg stort mot bakhodet hans. Jaja, tenkte vi mens vi drakk brusen vår og håpte at ting snart ville roe seg litt ned.

Helt rolig ble det imidlertid ikke, for på samme hotell som oss var en studentgjeng fra Gonder og de skulle ha fest i bakgården. Vi ble invitert og kunne ikke takke nei selv om vi var aldri så slitne. Men det ble en hyggelig kveld med bål, etiopisk musikk, masse prat, nybrent kaffe som ble knust med stokk på den tradisjonelle måten og et slags merkelig lokalt brygg. Mye søvn blir det ikke her til lands.

En ting vi har lurt mye på i det siste er hvor alle barna har lært at så fort man ser en hvit person må man legge i fullt sprang og rope ut "MONEY!". For vi sykler ikke akkurat gjennom landsbyer der det er flust med turister. De eneste turistene vi har sett var i Gonder, ellers er det få blekansikter å se her i landet. Men det er vel sannsynligvis noen syklister før oss som har delt ut litt for mye godteri, og noen hevder også at Etiopia er blitt "ødelagt" av bistandsorganisasjoner som har kommet og delt ut mat, klær, osv. for så å pakke sakene sine og reise hjem uten å tenke i et langsiktig perspektiv. Det er vi dessverre stort sett enige i, for vi har opplevd lite til den stoltheten vi så i Sudan, selv om det naturligvis også er mange unntak. Det blir en del mentale kamper på sykkelen der vi prøver å ikke bli sure på barna, men det blir vanskeligere for hver dag som går. Så vi begynner å glede oss stort til vi når Addis Ababa alle mann, selv om det er aldri så mye flott å se på her til lands. Man må samtidig ta hensyn til at fattigdommen her i Etiopia er ekstrem og vi hadde nok reagert på samme måte selv dersom vi hadde sett tre hvite syklister komme susende gjennom landsbyen, det er bare ikke så greit å huske på når man er midt i det verste kaoset.

Vi synes imidlertid det er viktig å understreke at UNICEF Schools for Africa ikke bare er med på å bygge skoler og dele ut materiell, blant annet i Etiopia, men de utdanner også lærere og arbeider i et langsiktig perspektiv med oppfølging og evalueringer i etterkant. Det er slike prosjekter som gir langsiktige og bærekraftige resultater, og vi ser på utdanning som en svært viktig ressurs. Vi ber nå deg om MONEY! og håper du vil støtte innsamlinga vår ved å trykke her!

Vi sykler stort sett på asfalt, men litt grusvei blir det.De er gode på fotgjengeroverganger i Etiopia.