Nå har vi altså forlat enda et land og syklet inn i et nytt. Det er rart hvordan ting forandrer seg bare over en grense, og denne overgangen er kanskje den største på turen. Sudan er flatt, folka er sannsynligvis de mest gjestfrie i verden, men forholdsvis tilbaketrukne, og hotellene er få og av lav standard. Straks vi krysset grensa til Etiopia møtte vi på bakker, hoiete folk og vi fant straks rimelige hoteller i relativt god stand. Ingen lopper har smakt på oss så langt i det nye landet, og hvert vårt rom med madrasser i sengene og reine laken er regelen snarere enn unntaket. Så langt virker det som etiopierne prioriterer søvn høyere enn sudanerne, hygiene virker det motsatt med.

Vi kan ikke klage på sengetøyet...

Den tredje dagen i Etiopia fikk vi smake litt på hva andre syklister har advart oss mot i dette landet. I en liten dal et par mil øst for Aykel hadde en lastebil veltet og vi stoppet for å høre om alt gikk greit. Tre karer med maskingevær og pisk forsikret oss om at lastebilen hadde bikket over og alt bare var fint, så husjet de oss videre mens de pisket og kastet stein etter barn for å holde de unna lastebilen. Vi stoppet ikke mer enn to minutter, men det var nok tid til at vi tiltrakk oss en hær av barn som på mystisk vis dukket opp, som om de hadde gjemt seg bak steiner, grus og trær i den lille dalen.

Vi ser masse ulykker hver dag, men har så langt ikke blitt påkjørt.

Barna løper til alle kanter når vaktene svinger pisken og kaster stein.

Vi startet å sykle opp dalsiden, men ble tett fulgt av dette hoiende barnesirkuset med tilropene "YOU!" og "MOOONEY!" som en gjenganger. Det er forsåvidt ikke noe nytt og det har skjedd ganske ofte at vi har fått følge av barn i noen kilometer oppver de etiopiske bakkene. Denne gjengen var imidlertid hakket mer rampete enn de andre vi har møtt på. Noe vi merket da en liten hardtarbeidende gjeng fikk åpnet bakveska til Andreas og nesten nappet ut en gammel underbokse i farta. Jørn fikk frastjelt tre vannflasker, mens en liten gutt nappet til seg godteposen til Øyvind. Vi så ingen grunn til å henge mer rundt i denne rampete dalen og forsøkte å sykle fra det som nå utviklet seg til en mobb, en mobb bestående av spirende maratonløpere. Det var hardt arbeid, men da nedoverbakken til neste dal endelig kom, trillet vi fra dem. Her sjanset vi ikke på å stoppe, men tråkka på det vi makta. Øyvind ble truffet av en stein som sneiet kameraet plassert på styret og traff ham i magen, men vi kom oss helskinnet gjennom begge dalene, dog med en godteripose, litt vann, et par bananer og en BOB-flaggstang mindre.

Andreas på vei opp bakken der bananene han skulle spise til lunsj på mystisk vis ble borte.

Vi prøver å ikke bli sure, for fattigdommen her er ekstrem, men det er ikke alltid like lett å holde humøret oppe...

Befolkningstettheten i Etiopia er enorm. Folk er overalt langs veiene og oppe i dalene, selv i landsbyer som virker ganske små stimler det store mengder etiopiere fram når vi kommer syklende forbi. Et lunsjstopp blir derfor fort en sosial affære, også denne dagen. Mindre kaos ble det heller ikke av en mann i grønn skjorte som hadde kommet innom for å selge noen lodd, på den hoiete måten. Det er et styr å få i seg litt omelett her i landet, men stemninga er det ingenting å si på.

Vi syklet videre til Azezo, like ved den veldig historiske byen Gonder, og tok en tidlig kveld. Hotellrommet til under 10 kroner, men med myke senger og reine laken passet oss bra etter en svært strabasiøs dag. Det var altså dette sveitseren vi møtte i Sudan mente med ivrige etiopiske barn.

Vi ser folk stort sett over alt.

Bakker, bakker og atter bakker.

Alle skulle se på da Jørn bytta slange.Både dyr og barn får dessverre hard medfart av pisken.

Andreas kjøpte seg en tradisjonell etiopisk folkedrakt i Gonder......Men ble så populær blant damene at han måtte skifte tilbake til sykkeltrøya han ikke hadde vaska siden Khartoum.Hva som var planen her er vi usikre på...