Vi våkna gode og uthvilte til lyden av R&B-musikk som kom fra en høyttaler ute på gata. Om det er staten som står for musikken eller om en musikkentusiast har festa høyttalerne der er ikke godt å si. Etter å ha spist litt brød og grønnsaker til frokost la vi på vei. Allerede etter et par kilometer så vi at dette kom til å bli et bakkete land å sykle gjennom. Det går opp og ned og flate strekninger er så å si ikke-eksisterende. 

Paraply er populært i Etiopia...

Turens første ape var dessverre ikke i live.

Gårsdagens lille etappe hadde gått ganske rolig for seg, men i dag var vi kommet til det Etiopia vi hadde blitt advart om. Til lunsjtider sykla vi inn i en liten landsby, og det tok ikke mange sekunder før hundrevis av barn, ungdommer og voksne hadde samla seg rundt oss. ”You! You! You!” er det vanligste tilropet vi fikk i dag, men ”Money! Money! Money!” og ”Foreign! Foreign! Foreign!” er det også nok av. Etter masse styr fant vi endelig en restaurant som hadde mat, men på grunn av fastetida ble det kun brød og egg. Det viser seg at vi hadde flaks som fikk egg, for også det er forbudt i minst to uker til. Etter en lunsj som nok kunne vært større, forsøkte vi å sykle videre. Helt lett var det ikke å brøyte seg gjennom folkemengden som hadde samla seg utenfor, spesielt ikke da vi tok opp kamera og ville ta noen bilder. Men etter å ha sykla såpass lenge som vi har gjort er vi vandt til masse kaos og oppmerksomhet, så vi tok det hele med ro. 

Stille før stormen.

Både sykkel og esel er populært.

Et par kilometer etter lunsjstoppen var det tid for ei drikkepause. Det var fortsatt ekstremt varmt i sola og dette kombinert med bakke etter bakke gjorde at vi svetta minst like mye som i Sudan. Mens Andreas stod og drakk litt vann i veikanten stoppa en trailer. Sjåføren smilte, ga ham en svær porsjon med noen grønne blader, vinka og kjørte videre. Fortsatt sulten etter lunsjen og ganske ør av varmen og alle bakkene tenkte han det var like greit å spise disse bladene for å få ekstra energi. Etter en rask undersøkelse konstaterte han med at det måtte være en slags salat og knaska i vei. Vi får jo så masse rar mat delt ut både langs veikanten og hjemme hos folk, så nå spiser vi bare det vi får uten å tenke noe særlig mer på det, spesielt i land som Etiopia der det å skaffe mat er et prosjekt i seg selv. Øyvind og Jørn lå litt foran og da Andreas nådde de igjen tilbød han dem sjenerøst et par salatblader som han hadde spart. De så imidlertid ganske raskt at det dreide seg om khat, en plante som inneholder amfetaminlignende stoffer og som er forbudt i Norge. Ikke perfekt timing før en av turens hardeste bakker… Det ble en lang dag for Andreas i den Etiopiske fjellheimen, for han merka ikke noe særlig til ekstra energi, men ble i stedet svimmel og fikk store magesmerter.

At så å si alle trailersjåfører vi ser har kinnene fulle av khat mens de suser ned på smale og svingete veier er ikke helt optimalt for oss som tross alt er veldig utsatt på syklene våre. Vi har sett flere lastebiler som har kjørt utfor allerede, så det lover ikke helt bra. Men hensynsfulle er de etiopiske sjåførene i det minste. Vi fortsatte opp bakkene som ble større og større for hver kilometer, samtidig som horder av barn løp etter oss og ropte ”You!” ”Money!” og ”Where are you go?” uten å se ut til å bli det minste lei. Ikke bare driver den ekstreme fattigdommen barna til desperasjon, men når du er fra landet med verdens beste marathonløpere er også formen på topp. At de løper etter oss i fem kilometer eller mer er ikke uvanlig.

En liten gruppe med barn, som oftest er det minst det tidobbelte.
Hårfrisyrene her til lands kan vel sies å være ganske så originale.

Det ble kveld og vi hadde fortsatt langt igjen til nærmeste by. Med et fantastisk landskap i ryggen pesa og slepte vi oss oppover. Der vi trodde bakken var ferdig begynte en ny, og slik fortsatte det.. Da vi hadde nådd det vi trodde var toppen skua vi utover det majestetiske landskapet, slitne, men glade for å være oppe på det etiopiske høyfjellplatået. Men vi tok feil igjen, for veien svingte videre og det så ikke ut til at bakken tok slutt med det første.

Å slepe en fullasta sykkel og henger på totalt 70 kilo et par tusen høydemeter oppover er ikke lett. Men dette her ser ikke så lett ut heller...

Etiopia kan by på fantastiske naturopplevelser!

Det ble mørkt og er det en ting vi ikke liker så er det å sykle i mørket. Ikke bare er det vanskelig å se hull og steiner i veien, men de fleste biler og trailere bruker ikke lys. Ville dyr blir også et problem framover, selv om det nok ikke er noe særlig med løver og leoparder i nordlige Etiopia. Etter en times sykling i mørket var vi fortsatt ikke framme. Vi var tomme for vann og spiste drops for å få vekk noe av den verste rumlinga i magen. På reservekrefter kom vi endelig opp den siste bakken som lå på over 2000 moh, sykla inn i Ayikel, slengte oss inn i nærmeste hotell og bestilte en god porsjon pasta. Etter å ha sykla et par tusen høydemeter oppover og 108 km bortover sov vi godt den natta.

Det ble god stemning da Andreas møtte Øyvinds fortapte oldefar.Ofte spiser vi spagetti med ekstremt sterk saus tre ganger om dagen fordi vi ikke får tak i annet. Da må man i det minste prøve å nyte det fullt ut!