Siste natt i Sudan ble lang og søvnløs. Sengetøy er en kuriositet i dette landet og fleecepleddene som har vært populære de siste ukene er som skapt for at lopper og andre smådyr skal kunne boltre seg fritt. Lukta kan vi ikke si noe særlig om siden vi mista evnen til å merke svettelukt og det som verre er allerede i Finland, men det er nok ikke blomsterduft som kommer fra disse sengene. Den forsiktige kilinga av lopper som spretter rundt på kroppene våre er allerede blitt en vanesak, men de overraskende vonde bittene disse små krabatene er i stand til forstyrrer søvnen så til de grader. "Hotellet" vi bodde på hadde bare to senger ledige, så det ble en koselig natt for Andreas og Øyvind. Etter en halvtimes tid med loppebitt ble de imidlertid så lei at de slengte både madrass og fleecepledd på gulvet og sov rett på hyssingen som blir bundet mellom sengestolpene og fungerer som en slags fjæring under madrassen. Men loppene hadde innen da allerede funnet seg godt til rette på kroppene våre og vi våknet som vanlig opp med røde prikker over hele oss. Jørns myggnett er det blitt hull i, så han kunne i tillegg kose seg med et par siste sudanske myggstikk.

Jørn er sliten, men blid etter nattas økt med loppene.

Trøtte etter nattens loppeangrep og slitne etter å ha sykla ca. 2700 km siden Kairo med kun fire pausedager, var vi nå klare for å trille inn i Etiopia. Dersom vi i det hele tatt kom oss ut av Sudan og inn i Etiopia vel å merke. Det er visstnok en "exit tax" som må betales når man reiser ut av Sudan, og vi har hørt at den ligger mellom 30 og 70 Sudanske Pund. Imidlertid er det ikke mulig å ta ut penger i Sudan og budsjettet vårt var så og si skrapt. Dersom denne avgiften altså ble på mer enn 40 Sudanske Pund pr. person så det ut til at vi måtte finne oss en jobb i Gallabat, og vi tviler de har et NAV-kontor der som kunne hjulpet oss med det. I tillegg har vi alt dette foto og videoutstyret med oss, og de er visstnok veldig strenge på det i Etiopia. Vi burde altså ha et journalistvisum alle mann, men det var ikke bare bare å skaffe. Allerede i Kairo begynte vi på denne prosessen, men det så ut til å bli vanskelig når vi i stedet for å komme til Ministry of Informations nettside heller ble ledet videre til en Viagra-butikk. Til slutt fant vi skjemaene og e-posten søknaden skulle sendes til, men i Khartoum hadde vi fortsatt ikke fått svar (eller bekreftelse på at det var mottatt). Så vi håpte på at vi skulle ha flaks som vanlig og gikk for turistvisum hos den etiopiske ambassaden i Khartoum. 

500 meter igjen til Etiopia.

Første steg for å komme seg ut av Sudan var å finne "Registration Office", noe vi etter hvert fant bortenfor en ødelagt kloakkledning der en fyr spadde ut møkk med bare hendene. Vi gikk inn, venta i et par minutter og fikk stempla oss ut. Så langt gikk alt på skinner. Neste stopp var tollen, men også her var det ingen problemer. Hvor vi skulle betale denne "exit taxen" vi hadde hørt så mye om var det ingen som visste, så vi veksla noen penger på svartebørsen og trilla syklene over broa til Etiopia. For å bli stempla inn i landet gikk vi inn en liten port, bortover en sti der masse høner flaksa rundt, og inn i et lite skur. Der skrev de navna våre inn i ei bok og vi var nå inne i Etiopia! Neste stopp var tollen, og det var her vi så for oss at alt videoutstyret kom til å bli konfiskert. Spente og nervøse gikk vi bort til tollskuret. Ut kom ei frodig og blid dame og lurte på hva vi skulle. Sykle til Sør-Afrika svarte vi. Så flott, svarte hun, ønska oss lykke til, og gikk tilbake inn i skuret. Med alt av formaliteter unnagjort var det bare å legge i vei. Naturligvis starta Etiopia med en oppoverbakke gjennom grensebyen. Vi merka allerede at det var enorm forskjell på muslimske Sudan og kristne Etiopia. Kvinnene gikk lettkledde rundt omkring, det var barer over alt og både barn og vokse var en god del hakk villere. For oss som nå har sykla hos muslimene et par måneder ble det litt av et kultursjokk. Vi tenkte å ta lunsj med en gang, og ble dermed introdusert for Etiopias nasjonalrett, injura (uttales injscheera). Det er en slags stor pannekake som fungerer som duk, tallerken, mat og serviett i ett. Det høres ikke så verst ut, men fargen varierer fra brun til grå, og deigen er noe av det sureste vi har smakt. Men vi spiser det vi får og slukte pannekaka og de vanvittig sterke sausene som hører til før vi sykla videre.

På vei inn i kaoset...

Vi satt nå på sykkelsetene og skua over landskapet til det landet på turen vi var mest spent på. Vi hadde blitt advart om Syria og Sudan, men dette av folk som aldri hadde vært i disse landene. Andre syklister hadde rosa Syria og Sudan opp i skyene, og det samme inntrykket fikk vi. Men når en syklist som har sykla i over 40 land sier at Etiopia er det desidert verste landet han har sykla i og andre beskriver det som et reint sykkel-helvete, da tar vi advarslene på alvor. Ikke bare er det Afrikas mest kuperte land der veiene går over 3000 moh. konstant opp og ned, men det er visstnok et evinnelig mas etter penger og alt annet mellom himmel og jord fra horder av barn som springer etter syklene og prøver å rive av alt som ikke er bolta fast. Å kaste stein på syklister er visst en nasjonalsport, og det å stikke pinner i hjulene er også en populær hobbby. Litt redde og på utkikk etter disse djevelbarna satt vi nå og sykla på i en varme som ikke hadde avtatt noe særlig fra Sudan, og som dermed lå på godt over 40 grader i skyggen. Det begynte ganske så øde, men i en liten landsby måtte Øyvind gjøre sitt fornødende og la på sprang bak noen trær. 10-15 barn løp mot oss, men ingen hadde steiner eller pinner i hendene og det gikk faktisk ganske så rolig for seg. Vi ga dem noen drops, vi smilte, barna smilte, og vi fortsatte. Så langt ingen problemer. 

Øyvind og en gjeng med barn.

Etter 40 kilometer tenkte vi det var greit å ta kvelden. Vi spurte en fyr på sykkel om overnatting og han viste oss til Setit Humera Hotel som kosta 10 kroner natta. Selv om folka i Sudan var fantastiske, kan vi nok si at hotellene ikke var så fantastiske. Det var derfor med stor overraskelse og glede at vi trilla inn gjennom porten og hørte lyden av Arsenal mot West Ham på TVen og fikk øye på en bar fullstappa av pils. Helt i ekstase over endelig å få sett en Arsenal-kamp lempa Øyvind seg rett ned i en av stolene, og vi fulgte glade etter og slappa av med litt pils og fotball. Det var helt til strømmen gikk, men det var kanskje like greit for det var på god tid for å spise lunsj. Å finne kjøtt viste seg imidlertid å være helt umulig og vi fant etter hvert ut hvorfor. Nesten 70% av befolkningen er ortodokse kristne og vi hadde kommet til landet midt i fasteperioden som skulle vare i over to uker til. Det passet ikke akkurat perfekt for Andreas som har gått ned masse kilo i Sudan og nå hadde store planer om å legge på seg… Så vi spiste brød og salat og tusla tilbake til hotellet. Der tenkte vi å ta en liten lur og slengte oss nedpå sengene. Også her var det bare to senger, men i dag hadde vi i alle fall dobbeltsenger å dele på så det var rene luksusen i forhold til i går natt. Og i Etiopia skifter de faktisk på sengetøyet så vi var veldig fornøyd! Søvnen varte imidlertid ikke lenge, for vi våkna til lyden av en direktesendt fotbalkamp mellom Manchester United og Liverpool med et lydvolum som på en Metallica-konsert. Svære høytalere hadde blitt rigga opp rett utenfor rommet vårt og etiopierne ser ut til å være svært så entusiastiske fotballfans. Men det ble ingen sure miner, for hvem kan vel klage over litt mer pils og fotball etter å ha levd munketilværelsen i et par uker?  

Hotellet hadde både DSTV...

...Og pils i massevis!

Vi la oss godt fornøyde etter første dag i Etiopia. Ingen steinkasting, ingen pinner i hjulene, og ingen lopper i sengene. Litt bråk fra puben utenfor ble det, men heller det enn loppebitt…