Varmen har i den østlige delen av Sahara steget til oppimot 50 grader celsius de siste dagene. Da vi forlot Dongola forlot vi også, uten å vite det, den Nubiske ørken til fordel for Bayudaørkenen, og vi kan melde om mye sand begge steder. 

Drøye fem mil inn i den nye ørkenen fikk vi øye på en landsby i øst. Siden sola nærmet seg horisonten svingte vi innom for å forhøre oss om et sted for natten. Ved byens vannkrukker møtte vi på en hyggelig kar som kunne fortelle at stedet ikke hadde noe "lokanda" (som er navnet på overnattigssteder i Sudan), men at vi kunne sove i nærheten av Moskeen. Vi takket ja til dette generøse tilbudet, og fulgte etter mannen som ledet oss mellom gjørmehus på en sandvei til vi plutselig stod foran en hvit kardemommebyaktig bygning med balkong. Her ble vi møtt av en eldre kar og stedets sheikh som raskt tryllet frem tre senger og et forfriskende yoghurtmåltid. Sengene ble plassert under åpen himmel, og yoghurten ble spist med brød, sukker og flere glass te. Mens stjernene tittet fram på himmelen og månen dukket opp over hustakene pratet vi om løst og fast. Mye ble sagt, og mindre fortstått, men til tross språkmessige barrierer koste vi oss veldig i et av turens hyggeligste lag.

Det ble masse tedrikking både på kvelden og om morgenen.

Etter 11 tunge mil endte vi neste dag opp i Al Debba, en by av såpass størrelse at den har to asfalterte veier. Politiet i byen var av den behjelpelige typen, og fikk etterhvert fisket tak i stedets lokanda-eier som kunne tilby et særdeles stusselig rom for natten. Byen, som minner om en eneste stor markedsplass, hadde heldigvis godt med vann, og en bråte sudanere gjorde store øyne da vi stroppet fast femti liter vann opp på de allerede vellastede syklene våre. Foran oss lå et ørkenstrekk på vel 300 km, og ingen kunne gi oss svar på om det faktisk var noe bebyggelse langs veien. 50 liter vann kommer man imidlertid ikke langt med i ørkenen, og vi festa vår lit til noen karer som fortalte at det var satt ut vannkrukker langs veien.

Det ble øde fremover.

Det er ikke mye som forstyrrer tankene mens man tråkker seg gjennom ørkenlandskapet, for veien som går fra Al Moltara til Karthoum har lite trafikk og landskapet består i hovedsak av sand, og i ny og ne noen esler og kameler. Heldigvis dukker det også opp ei bu med stråtak sånn omtrent hver sjette mil. Når sola står i senith og vannet i drikkeflaskene nesten er for varmt til å drikkes setter man virkelig pris på skyggen disse falleferdige rasteplassene kan tilby. Er man heldig har hyttas bestyrer også noe lunken cola på lur.

Det er deilig å hvile på ei seng...

...Men vi har ikke hatt den luksusen så ofte i det siste.

I Bayudaørkenen er det ikke engang kjølig om natta, og temperaturen synker til like under 30 grader. Vi har derfor ikke brydd oss med telt de siste nettene, og liksågodt bare slengt oss i veikanten når det blir mørkt. Klokken to den ene natta, mens vi lå å sov i ei sanddyne, kom det en kar ruslende med en slags hjelm på hodet og blå kjeledress og vekket oss. Han spurte gjentatte ganger om "Arabia". Vi prøvde fortumlet å forklare at vi ikke visste hva han mente. Karen dro så fram en bilaksling fra mørket som han slepte med seg i sanda, og fortsatte videre i mørket. Vi krysser fingrene for at han fant det han var på utkikk etter.

Siste etappe før Karthoum viste seg å bli av den utfordende typen. Vinden kom på formiddagen mot oss med enorm styrke og virvlet sand opp i luften. Etterhvert viste det seg også at skiltingen mot hovedstaden var feil, og dagsetappen vår ble over tre mil lengre enn først antatt. Etter mørkets frembrudd syklet vi så inn i en by med åtte millioner innbyggere, mesteparten av veien uten gatelys og med bare ett kjørefelt i hver retning. Vi banet oss vei mellom rickshawer, busser, lastebiler, slaktere og annet kaos, og krysset Nilen for syvende gang. Etter 170 kilometer på sykkelsetet og kun frokost og noen kjeks i magen gikk vi så i gang med å lete etter overnattingssted. Ett hotell i vår prisklasse hadde visst ledig rom, men da vi var i full gang med å bære alt utstyret opp trappene var det plutselig fullt. Men etter en times tid fant vi endelig et ledig rom med dusj, og slengte oss nedpå de loppeinfiserte madrassene så slitne som sjeldent før.

Det ble ganske gira stemning...

Sudan har imponerende mobildekning.

FC Handberg.

Vi møtte en svært så hyggelig politiker.

Sudan har skifta valuta en del ganger de siste årene.

Vi takker Eat Natural for påfyll!

Denne karen fikk ikke noe Eat Natural...