Etter å ha sykla 257 km på gjørme og steinrøys begynte vi mildt sagt å bli lei, og siden det fortsatt skulle være nesten 250 km igjen til asfalten bestemte vi oss for å virkelig sykle på i dag. Ikke at vi har ligget på latsida de siste dagene akkurat, men med delvis nedoverbakke og noe bedre vei en del av strekninga lå alt til rette for en lang dag. Et fint avbrekk fra å glo ned i steinrøysa fikk vi i form av kenyanere i tradisjonelle stammedrakter som rusla rundt langs veien. I tillegg møtte vi noen sveitsere som er på vei til VM og slo av en prat under lunsjpausa. Det er massevis med folk som kjører til VM om dagen, men få har tid til å stoppe. Vi foretrekker sykkel!

Alt blir gjenbrukt.

Vi spør alltid lokalbefolkninga etter veitips.

Øyvind og Andreas har fått enda en ny fan.

Den hyggelige gjengen med sveitsere i tillegg til et par folk i røde t-skjorter.

Selv om veien før lunsj var langt under norsk grusveistandard ble det enda verre etter lunsj. Faktisk var vaskebrettene så ille at vi foretrakk en sandvei som gikk parallelt i stedet, men siden sand ikke er optimalt å sykle på gikk vi til slutt for det tredje alternativet som var å bare sykle uti ødemarka. Vi satte kurs mot et fjell i sør og sykla på. Det gikk ikke helt som planlagt for vi sykla oss litt bort, men heldigvis/dessverre fant vi tilbake til "veien" til slutt.

En livsfarlig trailer i sikte.

Vi har holdt så lav fart i det siste at da vi kom opp i over 10 km/t klarte vi ikke lengre å kontrollere syklene.

Vekk fra hovedveien...

...Over til sandveien...

...Og til slutt ikke på vei i det hele tatt.

Etter å ha tråkka og tråkka på i varmen hele dagen så vi fortsatt ikke noe til landsbyen Laisamis vi hadde planlagt å sykle til. Vi hadde blitt grundig advart mot løver i Moyale, og da en gjeng militærfolk så forundra på oss og sa vi måtte skynde på for å nå landsbyen før mørket begynte vi å bli bekymra. Med vakre fjell og en flott solnedgang som kulisser sykla vi på alt vi klarte, men da det ble mørkt hadde vi fortsatt ikke nådd frem. Med kun blinkelykter på sykkelen og hodelukter nesten tomme for batteri prøvde vi å navigere oss til landsbyen, og etter 101 km på sykkelen fant vi endelig frem til et hotell. Men i Kenya er ikke hotell nødvendigvis hotell, som oftest er det kun restaurant som ikke tilbyr rom. Så vi trilla bort til Laisamis Sports and Members Club og fikk krangla oss til en ganske dårlig pris der siden dette var eneste sted å overnatte. Etter å ha fått installert oss og endelig fått låst igjen den umulige låsen rusla vi bort på "hotellet" for å spise middag. Heller ikke denne landsbyen hadde strøm så det ble romantisk belysning med stearinlys i kveld også. Kvelden ble komplett da vi fikk øye på verdens beste navn på en matrett kalt "Federation", altså en samling av delvis autonome, men ikke fullstendig suverene matretter servert på samme tallerken. Mindre glade ble vi da vi hørte at tre stammekrigere og en mor og to barn hadde blitt drept av løver et par dager før i området vi akkurat hadde sykla gjennom i mørket. Etter en fantastisk gourmetopplevelse var det bare å legge seg ned i de silkemyke sengene på et rom med en flott kolleksjon av utvalgte insekter og andre ukjente dyr som fritt kunne bevege seg inn og ut av de enorme hullene i veggen og taket.

Det ble en interessant natt på dette rommet.

I Afrika har de både høfflighet...

...Og humor.

Neste morgen stod vi opp klokka 6 som vanlig, men på grunn av at vi hadde punktert så mange ganger i går var det mange slanger å lappe før vi kunne trille videre. Også i dag var veien fantastisk dårlig, men et lyspunkt var da vi møtte de hyggelige sveitserne til lunsj. De hadde fått problemer med motoren og hadde tatt en ufrivillig stopp. Men heldigvis kom de seg videre og det samme gjorde vi. Utover ettermiddagen ble det søledammer så langt øyet kunne se og den siste timen sykla vi i ei sinnsyk regnskur som forvandla "veien" til ei elv, som heller ikke var spesielt godt egnet å sykle på.

H&M sommerkolleksjon 2010.

Melding til alle godteriprodusenter: Billig profilering gjennom godterientusiast på sykkeltur tilbys.

For en gangs skyld var det morsomt med elendig vei......Men Andreas var på nippet til en ufrivillig svømmetur da han hverken gadd å bremse eller sjekke hvor dyp søledammen var.Ny sport: Sykkelrafting.Turens største skuffelse opplevde vi da vi så dette skiltet.

Etter 68 km kom vi på nytt til et hotell der det ikke var mulig å overnatte. Heldigvis visste en lokal "guide" om et annet sted å sove. Kinesiske veiarbeidere hadde okkupert alle rommene bortsett fra ett og da ble det til at vi flytta to ekstra senger inn på rommet. "The Chinese are good at building the roads, but they occupy all the rooms" fikk vi opplyst. Det ble trangt, men koselig. Mindre koselig var prisen på 750 Shilling (60 NOK) vi måtte betale for tre senger, men eneste alternativ var å legge seg i telt i søla og høljeregnet så vi droppa det. Etter den enorme skuffelsen om at landsbyens basseng var stengt fikk vi forklart at "They are African children so they will go swimming in the dirty water, but they will get typhoid fever and die" og tenkte at det var like greit vi holdt oss unna. Siden det ikke var noe annen underholdning i landsbyen bortsett fra å legge seg til å sove gikk vi for det. Det var masse insekter i natt også, men det begynner å bli såpass standard at vi nesten ikke orker å bry oss lengre.

Vi storkoste oss her.