Kairo er en svær by. Det er en av verdens tettest befolka byer med 18 millioner mennesker på bare noen få kvadratmeter. Katter, biler og mopeder kommer i tillegg. Byen har også mye å by på. Pyramider, museer, god mat og Nilen. Det kan gå unna i her. 

Den største grunnen til at vi stakk innom Kairo er likevel at vi måtte søke Sudanvisum her. Vi hadde hørt at det skulle være et veldig vanskelig visum å få tak i. Den norske ambassaden i Kairo, folk vi har møtt og flere reiseartikler syns vi var i overkant optimistiske, spesielt siden vi har vært innom Israel. Hva man trenger for å få innvilget visum har i tillegg vært litt uklart. Noen sier vi trenger anbefalingsbrev fra ambassaden mens noen mener vi trenger innvitasjon fra Sudan Vi tenkte derfor å bare gjøre et forsøk første dagen med hverken eller for å se hva sudaneserne sa. Vi trappet opp med pass, passbilder og et brev fra UNICEF som bekrefta turen vår. I kaoset av folk på ambassaden kom vi til slutt fram til skranken. Den britiske dama foran oss i køen fikk kontat avslag på stedet da hun prøvde seg, så vi leverte visumsøknaden vår med spenning i blikket. Ok, sa mannen, så på oss, og sendte oss over i betalingsskranka der vi betalte $100 hver. Etterpå fikk vi beskjed om å komme tilbake om to timer. Vi tok en rusletur i byen og kom tilbake igjen. Da fikk vi tilbake passene våre med en lapp som forhåpentligvis gir oss lov til å komme inn i landet.

Andreas var fornøyd med visum til Sudan.

Mulig vi hadde griseflaks, men at det skal være så vanskelig å få visum til Sudan som enkelte skal ha det til har vi vanskelig med å forstå. Nå skal vi nyte byen noen dager, før vi følger Nilen oppover til Aswan.

Denne karen passa sykla våre mens vi surret rundt i byen.

Abou Tarek. Byens beste kusheri?Det syns hvert fall vi. Frokost, lunsj og middag inntas her.Lag din egen kusheri, trykk på bildet.The one and only:Abou Tarek.