Sand, sol, vind og flate veier er stort sett det vi var borti på Sinai, sammen med en og annen beduin. Vi syklet derfor bare på og tilbakela en del mil i motvind. En natt tilbrakte vi på en veikroveranda til lyden av busslass med egyptiske turister som ville ha en matbit eller bare strekke på beina. En annen natt tilbrakte vi i ei sanddyne under åpen himmel. Da vi våknet var det små dyrespor overalt rundt oss, musespor, fuglespor, muligens firfislespor og en eller annen orm som var kommet opp av sanda. Et par kameler hadde også gått forbi, heldigvis litt lengre unna. Vi fikk likevel rikelig med skjønnhetssøvn. 

Veikroverten prøvde sykkelen til Øyvind...

...Og alle var svært så fornøyde!Interessen for mobiltelefoner er enorm......Og danseferdighetene på topp!Midt i ørkenen dreiv de og flytta på sand.

Sandengler.Vi la oss til å sove under åpen himmel......Og våkna til en nydelig soloppgang!Morgenrutine med pålessing av sykler.Ortlieb-veskene har fungert helt perfekt!

Dagen etter ble en rekorddag og vi syklet helt inn til Kairo. Veiene var flate og vinden var laber så det gikk unna. Atten mil ble det før vi nådde fram til hostellet vårt i byen, det inkluderer en punktering, kaossykling i verdens tettest befolka by og et såre strev for å få lov til å sykle under Suezkanalen.

Da vi kom til Suez ble vi nemlig nekta å sykle i tunnelen deres. "Dangerous" sa dem og mente vi måtte lempe sykla på en lastebil som skulle ta oss den engelske milen under kanalen. Vi er jo interessert i å jukse minst mulig og var derfor lite interessert i å hoppe på en lastebil. Så etter en del diskusjon, forklaring og regelrett masing fikk vi likevel lov til å sykle gjennom tunnelen, men da vi trillet ned og inn åpningen skjønte vi hvorfor vaktene ikke var så interessert i at vi skulle sykle der. Suezkanalen viste seg nemlig å være en av de smaleste tunnelene vi har vært borti, i tillegg hadde den midtrabbat. Bilene og lastebilene suste derfor høvelig nærme oss selv om vi syklet klistra inntil tunnelveggen. Det var noen hesblesende minutter, men det gikk fint til slutt og vi suste ut på andre siden like hele. 

Kairo er en svær by. Og den er stappa full av bilister, mopedister med boomblastere, folk og katter. Alt sammen flyter rundt i en herlig smørje på gatene. Vi kavet oss gjennom dette kaoset i flere timer før vi kom fram til hostellet vi hadde sett oss ut. Ør i hodet av flere timers konstant tuting og usunne mengder eksos kunne vi innordne oss i rene senger. Nå har vi altså syklet til Kairo.

Når vi kom frem var vi både svette...

...Og slitne!Mye sol hadde ikke nådd frem under skjegget.