Det var tre spente syklister som kravla ut av bilvaskeriet den 10., satte seg på syklene og tråkka mot grensa til Syria. Vi hadde nemlig hørt at denne grensepasseringa kunne være utfordrende. På ambassaden i Ankara lærte vi at vi trengte et anbefalingsbrev fra det norske konsulatet i Iskenderun. Det brevet vi måtte vi ta til det syriske konsulatet for å søke om visum til landet. Vi fikk vite et annet sted at alt av kameraer og kamerautstyr må registreres og fortolles på grensa, en prosess som kunne ta en stund. I tillegg ble vi på det sterkeste anbefalt å ta med to kartonger med sigaretter til grensevaktene.

Det tok oss noen dager å skaffe anbefalingsbrevet, men siden det ikke fantes noe syrisk konsulat i høgget satsa vi på å skaffe visum på grensa. Sigarettene droppa vi. Vi har sykla hit uten å betale bestikkelser og vi har ikke lyst å begynne med det. Så med to videokameraer, to fotokameraer og massse annet utstyr, uten visum og uten sigaretter sjekka vi ut av Tyrkia og sykla tre km i ingenmannsland til vi nådde den syriske grenseposten. Der var Ataturk bytta ut med en ny fyr som pryda flere plakater, det lå sigarettkartonger slengt rundt overalt og to soldater stod rådløse og diskuterte hva de skulle gjøre med en ku de hadde huka tak i.

Vi tusla inn, kjøpte tre visum til 30$ stk, fikk stempla passene og ble vinket farvel av trivelige grensevakter. Anbefalingsbrev ville de ikke ha, langt mindre sigaretter og noe registrering av utstyr hørte vi ikke om. Alt var unnagjort på timen og vi sykla inn i et land ulikt alle andre vi har besøkt. Det er morsomt hvordan folk hele tiden advarer oss mot nabolandet sitt. I Russland mente de Ukraina er mye mer fattigslig, i Bulgaria mente de tyrkerne stjeler som ravner, mens folk i Tyrkia advarte oss mot en forferdelig grenseovergang til Syria.

I Syria fant vi et bredt utvalg nødnumre.T-skjortevær!

Denne karen rota fram en del snacks til oss.

Drøye sju mil inn i det nye landet traff vi på den syriske gjestfriheten vi har hørt så mye om. Vi stoppa syklene i utkanten av en liten by og begynte å slå opp teltet. Det gikk tok ikke lang tid før nysgjerrige syrere kom bort for å se hva vi var for noen. Før vi visste ordet insisterte en fyr ved navn Hussein på at vi måtte komme hjem til ham. Vi takket ja og satt like etterpå i stua hans mens flere nysgjerrige menn strømmet på. Et par av dem studerte engelsk på universitet og praten gikk utover kvelden. Vi fikk vite at byen er veldig gammel, at de er ganske gode i fotball og vi lærte noen arabiske gloser som nok vil komme godt med. Hussein introduserte oss også stolt for sønnen sin Saddam. Det viste seg nemlig at mannen er blodfan av den tidligere diktatoren, han lignet til og med litt. Utpå kvelden jaget Hussein de besøkende avgårde og vi gikk til sengs i stua. Hussein så ferdig en film på TVen og slang seg liksågodt nedpå sofaen i stua for natta han også.

Mange kom innom på besøk

Saddam, Hussein og sønn nr to

Frokost

Ny dag, nye besøk

Hussein var også en duefantast

Det sedvanlige farvelbildet

PS! Facebook er forbudt i Syria så om noen har lyst å publisere linken for oss på Facebookgruppa setter vi pris på det.