Først tok vi farvel med SS Oil-gutta så seilte vi bortover flate veier mot Adana. Det er gøy å komme til noe helt annet igjen. Bare noen mil unna den golde og iskalde vidda befinner vi oss nå i sol og varme mellom appelsintrær på den tyrkiske riviera. Det ble raskt t-skjortevær. 

Adana bare tråkket vi rakst gjennom. Det eneste vi fikk med oss var en litt sliten sykkelsjappe der vi fikk oss enda ei ny pumpe, en svær hvit moské og en smakfull Adana-kebab. I tillegg til haugevis av karakterer. Hver dag, dagen lang møter vi nemlig utrolige mennesker. Nesten alle er verdt en lang studie og beskrivelse som tilsammen kunne fylt flere sesonger av Norge Rundt. Desverre ville fortsatt vært i Russland om vi skulle gjort det.

En sykkel kan brukes til det meste.

Blide og mette etter kebaben tråkka vi på videre til Ceyhan. En liten prikk på kartet med 100 000 innbyggere og ett hotell. Det var jo siste dagen i 2009 så vi sjekket inn, dusjet og stakk ut for en nyttårsmiddag. Det ble kebab. Etterpå rotet vi rundt i byen for å finne et sted vi kunne få tak i en nyttårspils. Det fant vi etter en del leting på Destina Bar. En litt sliten kneip med rød belysning, sparsomt interiør og tre jenter som tilsynelatende eneste gjester. Vi forsikret oss om at tre pils var 15 lire og fant et bord. Det varte ikke lenge før jentene kom bort og gjerne ville ha noen pils påspandert. Det forstod vi ikke og til slutt bare hentet de noen selv. Det var helt åpenbart at de jobbet der. Det kunne til og med hun ene bekrefte da vi spurte. Vi drakk opp og skulle betale da regningen plutselig var hoppet til 60 lire. Er det noe Andreas ikke tåler så er det å bli forsøkt svindla. Med kraftig hevet stemme og veivende, men bestemte armbevegelser gjorde han det ganske klart at han ikke var interessert i å betale 60 lire for tre pils. Han smelte 20 lire i bordet og vi marsjerte ut. Vi tusla tilbake på hotellet, så en film og la oss i elleve-tiden.

Godt nytt år!