De siste par nettene i Ankara har vi tilbrakt hos ei jente Jørn møtte på internett. Jenta heter Didem og er veldig hyggelig. Hun bor i en liten loftsleilighet i Emek, men hadde likevel plass til tre syklister med tilhørende sykler og mengder av annet utstyr. Der det er hjerterom er det husrom. Hun disket opp med to retters middag og en soveplass som var en del koseligere og roligere enn det olympiske svømmebassengets ventilasjonskjeller. Kjæresten hennes var til og med en sykkelfantast som hadde mer enn ett sykkeltips på lur. Fantastisk hva noen kan få til på cyberspace for tiden.

Laila og Eirik

Foruten severdighetstitting, sykkelfiksing og litt annet småplukk besøkte vi også ambassaden i Ankara på tirsdag. Den viste seg å være stor i både størrelse og gjestfrihet. Der fikk vi servert noen gode tips for den videre syklinga, lunsj og ikke minst ferskt rugbrød bakt av førstesekretær Eirik. Det Ankara mangler på å være en besøkelsesverdig by tar folk igjen ved å være svært så trivelige.

Ankara sin hovedattraksjon er Anitkabir, mausoleet til Mustafa Attatürk, et enormt område midt i byen bygd for å beære Tyrkias mest populære fyr. Attatürk er så populær at folk har bilder av ham overalt og gjør ikke annet enn å snakke godt om mannen. Mer om dette kommer senere.

Sykkelen til Jørn fikk full overhaling

Denne fyren solgte lodd