Jørn og Øyvind hadde endelig syklet inn i Ankara sentrum og var på vei for å møte Andreas da en sølvgrå Honda plutselig skrenset inn foran dem. Midt i storbytrafikken var sjåføren såpass interessert i hva vi holdt på med at annen trafikk pent måtte smøre seg med tålmodighet. Bilføreren, Djengis, som viste seg å være sportsprofessor og tidligere høydehopper skravelet ivrig ut av både vinduet og inn i telefonen. Hvem han snakket med på mobilen og hva han snakket om hadde vi ikke peiling på. Vi fikk mumlet frem at vi så etter et sted for natten og det varte ikke lenge før vi fikk beskjed om å følge etter Hondaen. Etter å ha syklet på kryss og tvers av sentrum og innom en fullbooket sovesal stoppet vi til slutt utenfor det som skulle bli vår bopæl de neste nettene.

Det viste seg at Ankara Olympiske Svømmehall hadde en romslig kjeller og etter å ha blitt introdusert for alt av sikkerhetsvakter, teknisk personell, kokker, svømmetrenere og resepsjonister var det bare å lempe alt av sykler og utstyr ned i underetasjen. En telefonsamtale senere var også Andreas på plass. Han hadde fått en grundig undersøkelse på sykehuset og fikk med seg noen medisiner. Dette hadde gjort utslag og han var allerede i bedre form. Kvelden han kom til Ankara hadde nemlig ikke vært av de beste. Djengis, som var i perlehumør, instruert svømmehallstaben om at vi var hans venner noe som resulterte i en olympisk oppvartning. Nesten alle av de ansatte var Djengis tidligere studenter, deriblant sjefen for annlegget. Vi hadde derfor fri tilgang til alle fasiliteter og etter å ha blitt påspandert middag i svømmehallrestauranten vanket det ei runde i badstua.

I et tyrkisk basseng etterlates ingenting til tilfeldighetene og det er alltid en drøss med mennesker på jobb for se til at alt går som det skal. Dette har resultert i mange hyggelige te-besøk, tre kopper nederlandsk kaffe og noen uforglemmelige netter i vaktmesternes rike. 

Øyvind, Andreas, Ferhat og Vedat

Den vennlige kjøkkensjefen Mustafa.

Øyvind fikk damebesøk.

Svømmesjefen og Djengis.

Vaktmestersjefen ville gjerne komme "online".