Er det ikke sauer så er det geiter. Tyrkia viser seg å være full av liv. Etter at vi kryssa grensa har vi kun blitt møtt av blide hjelpsomme mennesker og nysgjerrige dyr. Det blir nesten litt for mye av det gode, og skal man vinke tilbake til alle tutere og vinkere er det bare å gi opp å holde begge hender på styret for her hilses det fra alle kriker og kroker.

Vi bestemte oss for å ta det med ro slik at vi skulle sykle inn i Istanbul på morgenen den 30. november. Det gjorde at vi kunne kose oss enda mer langs landeveien enn det vi vanligvis gjør, og dét er ikke vanskelig i solfylte Tyrkia. Lørdagskvelden tok vi derfor i et lite skogholt vi fant ved Cerkezköy. En gjeter kom på besøk i lørdagsidyllen vår og klemte oss lykke til før han svinset videre med geiteflokken sin og vi gikk i gang med matlagingen. Siden vi ikke støttet på en åpent dagligvarebutikk denne dagen, måtte vi ta til takke med varene en liten sjappe ved veien hadde å tilby. Det ble derfor sjokokuler med melk til kvelds. Bikkjepakka med de brune kulene gikk ned på høykant, sammen med bananer og gulrøtter. Skikkelig sykkelkost altså.

Da var lunsjen tidligere på dagen av høyere kvalitet. Den ble inntatt på en liten restaurant i Saray. Et sted som lærte oss at tyrkisk ivrighet og service står i klar kontrast til den vi møtte i butikker og restauranter i Russland. Vi ville nemlig gjerne nyte måltiden utenfor for å kunne holde et øye med syklene mens vi spiste. Det stod en stol på fortauet rett utenfor vi spurte om vi kunne bruke og om vi kunne ta en stol til ut. Uten spørsmål gikk fyren på kjøkkenet straks igang med å lempe alt av stoler, bord og bevertning ut på det smale fortauet langs spisestedet. Vi sperret slik alt av spaserende trafikk, men fikk hvert fall holdt et godt øye med syklene og utstyret.

Det er visst ikke vanlig å selge kart på bensinstasjoner, men disse gutta hadde varene

Dama bak disken på denne Shell-stasjonen mente de tok alle kort