Som vi har skrevet tidligere var veiene overraskende flate etter Addis Ababa. Sør for Awassa, mens vi var på det sykeste, ble imidlertid bakkene større og lengre enn på lang tid. Men det er ikke bakkene i seg selv som har irritert oss mest, for går det oppover må det også en eller annen gang gå nedover. Vi spør med jevne mellomrom folk vi passerer hvordan veien er fremover, hvor langt det er, om det er butikker, osv. Etter å ha sykla gjennom hele Etiopia kan vi gi et tips til den etiopiske utdanningsministeren om at faget "avstander og topografi" bør legges inn i pensum øyeblikkelig. At folk ikke nøyaktiv vet hvor langt det er til et sted er forsåvidt greit nok, det vet ikke vi i Norge over alt heller. Men så er det dette med topografi og høyder da. En av dagene sitter vi med bakterieinfeksjon og tyfoidfeber og vurderer om vi skal sykle videre eller ta en hviledag til. Vi spør sjefen på hotellet om råd for han må vel kunne sine saker. Han svarer at det er helt flatt fremover og at det bare er å sykle. Syke og slappe, men lystne på å komme oss videre pakker vi sammen sakene og kan i det minste se frem til en dag med flate veier. Men slik går det altså ikke for vi er tross alt i Etiopia. En kilometer fra hotellet begynner det som sannsynligvis er en av turens lengste oppoverbakker, og siden Jørn og Andreas nesten ikke har spist de siste dagene og fortsatt har magen og blodet fullt av fiendtlige bakterier blir det et enormt slit. Vi har mest lyst til å snu og skjelle ut hotellsjefen, men da må vi jo sykle bakken på nytt og det har vi enda mindre lyst til.

Beskjed Etiopias befolkning: Dette er ikke flatt.

Vi blir forbikjørt av masse folk som skal til VM, blant annet tyskere i brannbil, men nesten ingen gidder å stoppe for de ser ut til å ha et svært knapt tidsskjema. Denne hyggelige gjengen fra Nederland tok seg imidlertid tid til en prat.
Vi begynner å bli lei av Etiopia, men naturen er fortsatt helt fantastisk.Dyrelivet blir stadig mer eksotisk......Og navnene på butikker stadig mer kreative.

Etter Awassa har vi stort sett sovet i landsbyer som ikke engang er på kartet og alt har vært svært så lokalt. Det kan jo ha sin sjarm det, men etter måned på måned med det mest lokale de ulike landene vi sykler innom har å by på er det ikke like stor stas. Men vi møter i det minste masse spesielle folk uansett hvor vi er og det er helt klart at noen av de beste opplevelsene vi har hatt på turen også er de mest lokale. Dessverre er det ikke så mange av dem her til lands. Men vi kan blant annet nevne kameraten til Bahrat som ikke snakket engelsk, men som om et par uker skulle til Birmingham for å jobbe der i to år. Selv om han ikke kunne engelsk så menta han at han var svært så godt forberedt for han hadde sett på "24", "Romeo and Juliet" og engelsk fotball som forberedelser. Vi ønsker lykke til!

Øyvind prøver å finne noe å spise (det var ikke lett) helt til venstre i bildet, mens Andreas er omsvermet av folk som står og glor til høyre i bildet.

I en strekning på 15 kilometer var det plutselig masse gran- og furulignende trær. Barnearbeid er dessverre ikke like uvanlig.

Vi fikk en dags pause fra lokale landsbyer da vi kom til Yabello Sanctuary som faktisk har noen turister innom. Vi ble ikke særlig imponert, men det er helt sikkert fint å kjøre rundt i bil der og se etter dyr. Men ikke skyld på oss dersom du ikke ser noe interessant, for i følge en fyr på barbersalongen så er det "very many species of insects" i Yabello, men lite med større dyr. Er du interessert i insekter er dette stedet imidlertid helt perfekt for deg!

Sauene stappes levende inn i bagasjerommet på bussen.

En praksis som i Norge ville ført til fengselsstraff blir i Etiopia ansett som helt normalt.

Etter Yabello ble veiene faktisk litt flatere og landskapet har forandret seg fra jungel til savanne. Befolkningstettheten har også endelig gått litt ned og det er ikke lengre folk som løper etter oss for hver eneste meter vi sykler. Etter å ha sett byen Mega på kartet var vi sikre på at det kom til å være helt mega i Mega. Det ble en ordentlig oppoverbakke før vi trilla ned i byen og fikk en stor skuffelse. Mega er ikke særlig mega! Jørn sov i et rom uten vindu, noe som sjeldent er bra når det er flust med mygg og andre insekter. Heldigvis fikk vi en grei frokost og vi satte kursen videre mot grensebyen Moyale.

MEEEEEGA!Det var i det minste en gjeng som likte Mega.Før Moyale møtte vi på både kameler......Skilpadder...

...En gjeter......Og en lokal kvinnegruppe.

Vel fremme i grensebyen Moyale oppdaget vi at også dette er en by vi ikke kan anbefale å reise til. Men vi fikk i alle fall kjøpt inn masse sjokolade og annen proviant, og snakka med en etioper som mente at i Kenya var de sinnsykt flinke på internett og telekommunikasjon, så vi er fornøyd! Nå gleder vi oss alle mann til å komme ut av Etiopia og inn til Kenya. Selv om den 500 km lange gjørme/grusveien full av somalske banditter som nå venter og som alle har advart oss mot vil bli umulig å sykle på ikke frister så veldig, så tror vi det er bedre enn å bli tilropt "YOU!", "WHERE ARE YOU GO?" og ikke minst "GIVE ME MY MOOOOONEY!" tusenvis av ganger pr. dag. Det har vært en opplevelse å sykle i Etiopia. Om det er mest positivt eller negativt er vi litt usikre på, men her kommer topp 5 positive og negative opplevelser (ikke i nummerert rekkefølge):

Topp 5 positive ting om Etiopia:

• Landet kan by på spektakulær natur.
• Hotellovernattinger koster så lite som 8 kroner natta og prisnivået er generelt svært lavt.
• Temperaturen er behagelig.
• Du kommer til å oppleve mye rart (dette kan også være negativt).
• Du kan reise hjem og oppleve Norge på en helt ny måte.

Topp 5 negative ting om Etiopia:

• Det er barn (og voksne) over alt som konstant roper "YOU!", "WHERE ARE YOU GO?" og "MONEY!". En del kaster også stein og prøver å treffe deg med stokker.
• Å bestille noe på restaurant er ekstremt frustrerende.
• Landet er svært kupert og ligger mellom 2-3000 meter så det er hardt å sykle her.
• Det er så mye her man ikke forstår og som i våre øyne virker helt merkelig/ineffektivt/uetisk/osv.
• Å mishandle dyr og slå, piske og kaste stein etter barn ser ut til å være helt normalt.

Sist, men ikke minst. I Moyale var det ikke lett å feste myggnett og vi gikk for hver vår metode. Hvilken er best/verst? Legg igjen en kommentar!

Jørn valgte å legge det over seg på denne måten.

Øyvind brukte flaggstengene.

Andreas gikk for elefantteip.