Etter at monsterbakken var unnagjort ble det bare 44 km før vi slengte oss inn i nærmeste hotell og slappa av. Vi har tross alt bare hatt fem pausedager siden Kairo, noe som er 3385 kilometer siden, og spesielt etter denne klatreetappen var vi alle slitne i beina. Vi har fortsatt ikke lykkes i å få tak i kjøtt, så det ble spagetti med tabascosaus i dag også… Som oftest er hotellrommet det eneste stedet man kan få litt fred i her til lands, men også det er ikke alltid tilfelle. Mens Andreas og Øyvind satt på rommet og så på videoklipp tok Jørn en dusj og skulle komme etter. På vei til Andreas hotellrom ser han at en av de ansatte står utenfor og kikker svært så interessert inn vinduet. På spørsmål om hva han driver med vet han ikke helt hva han skal svare, men særlig brydd virker han ikke. Å stå å stirre på hotellgjestene er visst helt greit mente han.

Tirsdag betyr for tida Champions League og Øyvind og Andreas droppa deler av skjønnhetssøvnen for å få med seg Bayern München mot Manchester United. Dette foregikk i ei lita brakke der vi betale 80 øre hver for å se på en liten TV som var piratkobla til en eller annen parabol i området. Svært så fornøyd med resultatet kunne Andreas legge seg med et smil om munnen, mens Øyvind var spent på morgendagens kamp mellom Arsenal og Barcelona. Det er deilig å ha litt underholdning på kveldene etter å ikke ha sett på TV siden hvem vet sist…

Snart er maten klar...

Det var lang kø ved brønnen.Vi benytter oss kun av transportmidler som ikke gir CO2-utslipp.

Øyvind og Andreas følger spent med på en slags etiopisk variant av biljard som foregikk uten køller.

Neste dag skulle vi visstnok opp til turens høyeste punkt på over 3000 meter. Det begynte bra, men Andreas måtte etter en times sykling en tur i buskene for å få ut et eller annet han hadde spist. Heldigvis hadde Øyvind banantyggis så han fikk i alle fall vekk den verste smaken. Også Jørn var ikke helt bra i magen i dag. Dette med magetrøbbel har vi fått god kjennskap til de siste månedene. Det er nok ikke mange bakterier vi ikke har fått i oss, men noen nye kommer vel alltid. Med spy langt oppi halsen sleit vi oss oppover bakkene, som det var nok av i dag også. Vi orker ikke stoppe når vi ikke må for da strømmer det til med horder av barn, så det ble til at spyinga skulle tas fra sykkelsetet. Men det nekta å komme ut noe mer, så vi tok en pause for å prøve å skylle det tilbake i magen med noe Pepsi. Som vanlig stod halve landsbyen utenfor og så på...

Det blir litt mye mas i blant...

Etter drikkepausa fortsatte vi oppover og kom etter hvert til turens høyeste punkt på 3140 meter over havet. Noe høyere kommer vi sannsynligvis ikke, så vi feira glade med banankjeks og vann før vi trilla videre. En halvtime senere bremsa en bil ved siden av oss og lurte på hvor vi var på vei. Det viste seg å være en svensk-etiopier som hadde bodd i Göteborg i mange år, men som nå var tilbake i hjemlandet med et lass av Volvo-trailere. Vi møter mange forskjellige folk på tur…

Turens høyeste punkt!

Våpen er populært på landsbygda.

Vi måtte feire litt ekstra at vi sykla på over 3000 meter.

Det var litt langt til bolestedet...

...Så vi la heller inn ei real bestilling i denne baren.

Siste dag mot Addis skulle veien ifølge flere lokale kilder være flat. Vi hadde våre tvil, men håpte på det beste. Det viste seg å ikke stemme i det hele tatt. Blant annet hadde vi en nedoverbakke der Andreas ikke halvveis ned en gang var oppe i 80 km/t. Gira på å nå 100 km/t satte han seg så lavt som mulig, men hørte plutselig et lite smell og så noe sprette vekk fra sykkelen. Sikker på at et eller annet hadde knekt av sykkelen bremsa han med en gang, og det ble med ny rekord på 82 km/t. Det viste seg at sykkelen var intakt, så han hadde kjørt på et eller annet som lå i veien. Det blir nok ikke noen ny fartsrekord etter dette, for en fullasta sykkel med henger er vel neppe bygd for slik fart, og med en av verdens laveste legedekninger er vel ikke dette landet det beste å skade seg i. Ifølge WHO er Etiopia det landet i verden med flest skadde og drepte i trafikken pr. bil, og det kan vi bekrefte for vi har sett nok av ulykker langs veien. Så vi bruker alltid hjelm!

Jørn, Øyvind og et par kommende marathonløpere.

Rett før vi kom til Addis Ababa møtte vi på en belgisk syklist som hadde sykla i over tre år i Nord-Amerika, Sør-Amerika, Asia og nå var på vei nordover fra Sør-Afrika. Han hadde for lengst slutta å skrive i bloggen sin, hadde ikke speedometer og brukte ikke kart. Så gjenstår det å se om også vi ender opp som evighetssyklister, for det finnes det flere av enn man skulle trodd...

Etter spagetti til lunsj tok vi siste etappe inn til Addis Ababa. Før byen var det først en oppoverbakke og en av turens bratteste nedoverbakker førte oss så inn i hovedstaden. Å finne  Mr. Martin's Cozy Place Hotel viste seg å ikke bli helt lett og da vi kom frem var det kun familierommet med to dobbeltsenger som var ledig. Men slitne og klare for pause tok vi det vi fikk og nå venter en god ferie i Addis Ababa!