Vi forlot festhuset til Kaliven, sykla litt til i ørkenen og fant fram til storbyen Damaskus. Etter en uke i Syria har vi møtt vanvittig gjestfrihet hver dag. Man skulle kanskje tro at vi begynner å bli vant til det, men gjestfriheten kjenner ingen grenser og vi blir overraska hele tiden.

I utkanten av byen stoppet vi på et lite gatekjøkken for litt lunsj. Mellom mekaniske verksteder og drøssevis av bilbutikker lå en liten kneipe der vi ble godt tatt imot. Etter at vi ble lurt på prisen på et gatekjøkken i Tyrkia har vi konsekvent spurt om prisen på maten før vi setter oss. Her var svaret litt uklart for det eneste vi klarte å fange opp av engelsk var "no money", men vi var sultne så vi satte oss og var heller spente på hva regninga ville vise etterpå.

Spesialiteten til sjappa var små pizzalignende deigpalletter med kjøttklumper på. Vi bestilte tre stk og fikk servert ti-elleve småpizzaer. Det ble tidlig klart at verten og gjengen hans hadde den syriske gjestfriheten og ivrigheten i blodet. Pizza på pizza ble lempa på tallerkene våre før vi stappmette måtte takke høflig men bestemt nei til flere. Da stelte de i stand en matpakke vi fikk med oss, betaling ville de ikke høre snakk om.

Gjestfrihet har vi møtt mange steder på turen og flere har invitert oss inn på mat. Dette er imidlertid første gang noen har gitt oss et måltid på restaurant. Sånn er gjestfriheten i Syria, den kjenner ingen grenser og overgår seg selv hver dag.

Det skjeive huset i Damaskus