Mens noen synger om kjepper i romjula sykler vi videre på tyrkerplatået. Første juledag var like fin som julaften, både i vær og omgivelser. Frokost til denne fine dagen hadde vi imidlertid ikke planlagt, så vi bøtta nedpå litt kjeks i fjøset før vi trilla ned fra fjellsiden og fortsatte på E90'n langs saltsjøen.

Da det ble mørkt søkte vi opp i en liten landsby 3 km fra veien. Det var et merkelig sted vi traff på. Selv om det var vanskelig å se noe i mørket virket det som landsbyen hadde flere ruiner enn hus, og de som fortsatt stod så ikke ut som de skulle gjøre det lenge. Vi traff kun på en person, Ulzgür, men han var til gjengjeld en hyggelig fyr. Det tok en stund å forklare hva vi hold på med og hvorfor vi hadde forvillet oss opp i landsbyen hans. Sønnen Ramazan på ti år fungerte som tolk og kunne etter hvert oversette til oss at vi kunne sove i kunsgjødsellageret rett ved huset deres. Perfekt tenkte vi.

Det var god plass i lageret og vi fant oss straks til rette. Vi fikk klare instruksjoner om å holde gjerdeporten lukket med sykkellåsen. "Risk" virket som omtrent det eneste engelske ordet han kunne. Vi lærte utover natta at det nok var løshunder han refererte til for de var voldsomt gira på å komme inn på besøk, og det la  de ikke skjul på. Da alt var på plass ble vi invitert inn på popcorn og te. Innsiden av leirehuset stod i klar kontrast til utsiden. For mens det så bomba og fattigslig ut rundt i landsbyen hadde de det svært koselig inne. Ramazan satt på PC'en og kjørte ned folk på PC-spillet GTA-Türk, bestefar Mustafa satt i godkroken sin, Miriam serverte te og popcorn mens Ulzgür og eldstesønn Muhammed satt foran TVen. Vi følte oss straks som hjemme i stua og slang i oss flere glass te og utallige never popcorn før vi gjespende måtte kapitulere og tusle tilbake til soveplassen vår. Dagen etter satte vi avgårde mot Aksaray.

Da Jørn satte seg på huk fulgte resten etter.

Miriam, Ulzgür, Jørn, Ramazan, Øyvind, Mohammed, Mustafa og Andreas.