Med Transilvania i vest og Moldova i oest sykla vi soerover mot Donaus bredder paa en landevei i det rurale Romania. Her er hester et like vanlig transportmiddel som biler, og langs veien lever mennesker som skriver SMS mens de rir til jobb. Denne sameksistensen av det vi i Norge opplever som gamledager og det moderne gjorde turen gjennom Romania til noe helt spesielt.

Mye trafikk utenfor banken i Berzeni

En kveld, mens det fortsatt var et snev av lys i horisonten og vi hadde vaert paa kikk etter teltplass en liten stund, kom to menn hoiende ut av en bar vi passerte. De ropte og vinket mens de naermest kom joggende etter oss. Vi stoppet og det viste seg at vi hadde truffet paa Stefan og Ion, to av bygdas blide karer. Etter aa ha forklart at vi var paa utkikk etter et sted aa tilbringe natten inviterte Ion oss til "mi casa". "Mi casa" viste seg aa vaere ei seng bygd inn i et boelgeblikkskur, og hadde en fin kaalaaker hvor vi kunne slaa opp teltet. Med tanke paa hvor vi moette nattens vert var det ikke saa rent uventet det lokale distilleriet viste seg aa vaere kaalaakerens naermeste nabo.

Stefan, Oeyvind og Ion

Vaare naermeste naboer

Det fyres i ovnen doegnet rundt

Saa fort vi hadde faatt teltet plugga i aakeren ba Ion og Stefan oss om aa slaa foelge opp til den lokale "kafeen" som de kalte det. Paa vei dit svippet vi ogsaa som seg hoer og boer innom naboene. Arbeidet paa distilleriet virket som var av det sosiale slaget, men det var likevel langt fra noe slurv som ble utfoert. For i tillegg til at det sprengfyrtes i ovnen skulle ogsaa en hoevelig andel kvalitetsjekkes. Distilleriet hadde ogsaa et bein innenfor vinproduksjon, og vi fikk med oss ei halvliters cola-flaske fylt opp med flott chardonnay foer vi tuslet videre.

Mr. Lord (helt til hoeyre) var litt uheldig med bildet

Vel fremme paa "kafeen" ble vi introdusert til flere av bygdas menn, blant annet den betydningfulle Mr. Lord. De fleste i kafeen var godt paaseilet og praten gikk relativt greit. Stefan, som visstnok en gang i tiden hadde syklet Romania paa kryss og tvers, ba oss om aa ta ham med paa ferden videre, og vi oensket ham velkommen ombord dersom han var klar paa sykkelsetet ved soloppgang. Selv om vi droeyde helt til naerme aatte denne morgenen saa vi imidlertid ikke noe mer til ham.

Ion derimot staar opp med sola, og da vi hadde pakket ned teltet inviterte han oss opp paa frokost hos "my lady" i et hus like ved kafeen. Vi tok med ti egg og et par loff som "my lady" gjorde om til en solid frokost.