Foer vi forlot Kiev ble vi advart mot en utbryterregion som visstnok skulle ligge i det soerlige Moldova, et omraade vi hadde maatte krysse hvis vi skulle fulgt den opprinnelige ruta videre fra Odessa. Siden grensevaktene skulle vaere korrupte og av vaerste sort valgte vi aa legge om ruta til Chisinau, Moldovas hovedstad istedet.

Etter aa ha blitt stemplet ut av Ukraina begynte vi aa kloe oss litt i hodet. Ingen av oss kunne nemlig huske at Moldovas flagg var roedt og groent og med hammer og sigd i det ene hjoernet. Vi rakk likevel ikke reflektere stort over flaggfoering foer vi ble ropt bort til grensevaktene. Foerst ble det paastatt at vi trengte visum for aa krysse grensa, og det varte ikke mange minuttene foer baade "beer" og penger ble krevd for aa loese problemet. Etter litt venting forstod grensevaktene at vi ikke hadde planer om aa betale noe som helst og gikk derfor igang med aa undersoeke bagasjen vaar. Vi hadde utrolig flaks for vaktene gikk nesten igjennom alt av bagger men fant likevel ikke videoutstyret og medisinbeholdningen- to ting vi ettertid fant ut kunne gitt oss problemer. 

Transnistria viste aa dekke langt mer enn kun et lite omraade i Soer-Moldova, og strekker seg som navnet tilsier (Trans-Dniester) mellom elva Dniester og grensa til Ukraina. Utbryterrepublikken har egne grensevakter, egne militaere styrker, eget politivesen, eget postvesen, egen valuta, egen grunnlov, egen nasjonalsang og saaklart ogsaa eget flagg. Desverre for Transnistria er det ingen andre enn Soer-Ossetia og Abkhasia som anerkjenner republikken som egen stat.

Baade politi og miliaere styrker var sterkt tilstedevaerende etter grensepasseringen. I loepet av et par mil syklet vi gjennom  fire checkpoints som var i full beredskap. Tanks laa i skjul under kamuflasjenetting mens soldater med maskingevaer inspiserte vaare pass og innreisedokumenter. Vi skulle gitt mye for aa faa tatt bilder av det vi saa, men ethvert oppegaaende menneske hadde nok gjort som oss og holdt kameralinsa skjult i frontveska. Vi var imidlertid over gjennomsnittlig sultne og var noedt til aa faa i oss en rask matbit. Det var da vi snublet over "Sheriff"- en transnistiransk institusjon.

"Sheriff" er ikke bare et tilfeldig navn paa et selskap, for ifoelge lokale kilder heter nemlig sjefen for institusjonen ogsaa Sheriff. Han er kamerat av Transnistrias president, og sammen styrer de paa mange maater landet. "Sheriff" eier en kjede bensinstasjoner, en supermarkedkjede, en TV-kanal, et forlag, et byggeselskap, en Mercedes-Benz butikk, et reklameselskap, en spritfabrikk, to broedfabrikker, et mobilteleselskap, fotballklubben "FC Sheriff Tiraspol" med sin nye stadion til 200 millioner US dollar, og har nylig gaatt i gang med byggingen av et femstjerners hotell.