Etter 8 mil i motvind den 7. november svingte vi opp til Sharyn, en liten bygd en drøy mil fra Uman', for å høre om vi kunne slå opp teltet i en hage. Folk i bygda var litt reserverte i begynnelsen, som Ukrainere har vist seg å være. Vi fikk likevel lov å sette opp teltet på en forlatt gård, og utpå kvelden og morgenen etter nærmest strømmet det på med besøk på den nye gårdsplassen vår. Det første besøket var av to hyggelige søstre som serverte oss middag ute i mørket. Ukrainas nasjonalrett sa de. Vi har aldri sett det før. Det så uansett ut som svære tortellinis stappa med ost og potetmos. Vi fikk så mye at det var nok til både kvelds og frokost. 

Litt lenger utpå kvelden, midt i tannpussen, fikk vi nytt besøk. Jørn stod i telefonen, men ropte bort: "det er visst en fyr her". Og ganske riktig, i høstmørket litt bortenfor den forfalne muren som akkurat hadde fungert som middagsbord stod det nå en fyr i kamuflasjejakke, adidas-lue og en bart man vanligvis ser på slemme meksikanere i cowboyfilmer. Han bøy fram pærer, epler som lignet appelsiner, sala og to brødskalker før han gravde fram never på never med nøtter fra kamo-lommene sine. Bare synd vi akkurat hadde pusset tennene.

Dagen etter begynte som mange andre dager har begynt, med te. Det fikk vi servert av naboen fra en flott te-kanne. Te-posen måtte vi dele, men han var lagt fra gjerrig med sukkeret. En god start på en kald dag. Like etterpå kom også en annen nabo stompende ut på gammeldagse krykker, de man har oppunder armhulene, og et utseende som gjør at han kunne sklidd inn i en TV-serie som Postmann Pat uten problemer. Han lesset oss ned med saftige epler og en liten flaske med noe blankt i. Vi takket og bukket, og følte oss litt som landstrykere på tur. Maken til gavmild landsby har vi ikke vært borti, spesielt med tanke på at vi bare tilbrakte fire våkne timer der. 

Taaka holder seg selv om det blaaser

Oeyvind er i gang med aa varme rester fra dagen foerNy dag, nye muligheter