Den 27. juli tok vi farvel med manageren på Gum Tree Lodge og ble avbildet med Mr. Shuttleworth som visstnok var over 90 år gammel og litt av en lokal helt. Nevøen hans var første sør-afrikaner på månen fikk vi opplyst, men vi tipper nok det er første sør-afrikaner i verdensrommet det var snakk om. Dagens mål var Hopetown, for det er såpass øde her oppe i nordlige Sør-Afrika at vi må planlegge dagene godt. Å sove i telt er jo en mulighet, men for det første er det vanskelig siden det går piggtrådgjere uavbrutt langs veien, det er ikke alltid så trygt å sove i telt her, og vi er rett og slett lei av telt og dårlig komfort og unner oss litt ekstra luksus de siste dagene. Det skjedde egentlig ganske lite denne dagen, vi sykla og sykla langs de enorme jordbruksområdene mens vi hørte på lydbøker og podcasts. Lunsj tok vi i veikanten ved siden av noen arbeidere som dreiv og rydda veien for søppel og bilrester. De ble som vanlig helt stumme da de hørte hvor vi hadde sykla fra og en av de mente visst at "we blacks are much too lazy to do anything like that, we are too lazy for most things". Vi sa det var mange i Norge som er for late til å sykle fra kapp til kapp også, men det hadde han vanskelig for å tro. I Hopetown ble det ikke enkelt å finne overnatting for enten var det fullt eller så var det stengt. Det endte med at vi måtte få noen lokale til å ringe etter innehaveren av et gjestehus, og vi fikk oss etter hvert et rom med to senger og et gulv for tredjemann.
Vi orka ikke å sykle helt til Edinburgh.
Neste dag starta som vanlig kjølig og flatt, men landskapet skifta etter hvert fra jordbruksområder til et slags westernlandskap med noen fjell i horisonten, og vi tråkka på mens vi så for oss scener fra Bonanza og The Good, The Bad and The Ugly. Etter 135 km kom vi til Britstown, en grei liten by der vi tok inn hos Lounda som dreiv et gjestehus i hjemmet sitt. Hun var en entusiastisk person som la ut både om hvordan hottentottene og san-folket skapte problemer, sønnens skolesituasjon, og en del andre ting vi har hørt ganske mye av i nordlige Sør-Afrika. Denne damen var imidlertid ikke så drøy, men vi har hørt og sett overraskende mye til rasisme her i området. Vår vert hadde også en svær lapp på bordet som klart opplyste om at vi befant oss i huset på eget ansvar. Folk i Sør-Afrika tar visst alt etter USA mente hun og nå har amerikanernes saksøkehysteri begynt å spre seg til hit. Da er det jo greit å være på den sikre siden mente hun, og det gjør visst mange andre også for vi ser lignende lapper og skilt over alt. Det ble en koselig kveld, men vi gikk som vanlig tidlig til sengs for å få nok skjønnhetssøvn.
Her var det koselig!
Morgenen etter var det som vanlig kaldt og vi fortsatte sørover gjennom cowboy-landskapet. Det var en del motvind denne dagen, og vi ble ganske raskt klar over at vi måtte nøye oss med 108 km til Victoria West. Utenfor den lille byen var det som i de fleste andre byer masse skur som de fattige svarte bor i, mens selve byen var ganske så fin. Forskjellen mellom rik og fattig, noe som stort sett er skillet mellom hvit og svart er godt synlig her i Sør-Afrika. Vel fremme i Victoria West måtte vi vente til klokka 17 før motellet åpna og da venta tre senger på oss i Rest-A-While Guesthouse. Siden det var Øyvinds fødselsdag feira vi med take-away pizza og Terminator Salvation på datan.
Vi gjorde som vi fikk beskjed om.
Utenfor Victoria West.
Øyvind fikk denne råe capsen med impalaskinn til bursdagen.
Neste dag fortsatte rutinemessig med kald temperatur, men i dag var det overskya for første gang på lenge og sola som vanligvis varmer opp utover formiddagen titta ikke frem. Det ble derfor kalde 140 km til Beaufort West, men med medvind i ryggen tok det heldigvis ikke så lang tid. Vi fikk et trangt rom på Young's Resthouse, men det var både TV og dusj så vi var fornøyd. Kvelden gikk med til spising og film på TVen før vi la oss etter nok en dag som stort sett bestod av sykling i øde og flatt landskap.
