Etter åtte pausedager i Livingstone var det på tide å komme seg videre. Det var fint å slappe av, men vi gleder oss såpass til den siste ferien i Cape Town at vi alle mann var klare til å tråkke på sørover. Før vi forlot Livingstone tenkte vi å veksle over de siste Kwachaene vi hadde. Det stod at vekslingskontoret åpna 08:00, men kvart over var det fortsatt ingen i sikte. En sikkerhetsvakt som stod der mente at det aldri var noen der klokka åtte, men at det ville komme noen dersom vi venta i et kvarter til. Temmelig lei av "afrikansk tid" trilla vi videre. Fra Livingstone var det kun 10 km til grensa til Zimbabwe. Vi betalte 30 dollar i visumpenger og ble stempla inn i Mugabes rike. Landet har hatt store problemer de siste årene, men i Victoria Falls by gikk det imidlertid helt fredelig for seg. Mens det for et par år siden var folk som solgte smykker og trefigurer over alt i denne byen er det nå gamle 100-trillioners pengesedler som er den mest populære souveniren. Zimbabwe-dollaren ble etter den enorme inflasjonen gitt opp i 2008 og skal du kjøpe noe i Zimbabwe nå må du betale i amerikanske dollar. Det var greit for oss ellers hadde vi blitt nødt til å skaffe en ekstra henger til å oppbevare alle pengene i, for på det verste måtte du faktisk ha en trillebår med penger om du skulle kjøpe noe av litt større verdi.
Vi hadde egentlig tenkt å sykle et par dager i Zimbabwe for å ta en titt på det fantastiske landskapet rundt Hwange og Matopos National Park, men flate veier og spennende dyreliv i Botswana frista såpass at vi gikk for det i stedet. Det ble altså dessverre kun 80 km gjennom Zimbabwe, men vi håper å ta turen tilbake om ikke altfor lenge. Botswana var det første landet på lenge der vi ikke måtte betale for visumet, noe som passa budsjettet vårt utmerket. Fra grensa sykla vi kun et par km før vi satte stopp etter 91 km. Neste by var nemlig over 100 km sørover og det var nok litt for optimistisk å prøve å nå utpå ettermiddagen. Det er nemlig mye elefanter, løver, hyener og andre dyr i Botswana, og siden det kun bor 2 millioner folk der er bebyggelsen veldig spredt. Vi tok inn på Toro Lodge i Kazangula og ble raskt klar over at prisnivået i Botswana ligger en del hakk høyere enn i de forrige landene vi har vært i. For å sette opp vårt eget telt måtte vi betale 75 norske kroner pr. person, noe som i Etiopia hadde vært nok til ei uke på hotell. Botswana blir nemlig omtalt som en afrikansk suksesshistorie og har de siste årene hatt en av de høyeste økonomiske vekstratene i verden. Og når levestandarden går opp går også prisnivået opp. Men som nordmenn skal vi ikke klage, for det er vel få andre som får mer igjen for pengene sine i utlandet, også i Botswana. Rett ved Kazangula ligger for øvrig byen Kasane og fantastiske Chobe National Park som Øyvind og Andreas besøkte i fjor. Vi kan absolutt anbefale en tur dit!
Det var ikke så vanskelig å komme gjennom tollen i Botswana.
Vi stod opp klokka 06:00 neste dag og kunne konstantere at det blir kjøligere for hver dag som går. Landskapet var flatt og øde hele dagen lang, men det skulle gå en del timer før vi endelig så noen dyr. I den gylne ettermiddagssola tråkka vi bortover da vi fikk øye på en elefant som stod rundt 5 meter fra veien. Vi stoppa opp for å ta frem videokameraet og for å diskutere om det var særlig lurt å sykle forbi. Elefanter er visstnok ikke alltid like glade i syklister, og siden de kan springe i 40 km/t var vi ille ute dersom elefanten bestemte seg for å angripe oss. Men det er ikke så ofte man kan sykle forbi en elefant som kun står et par meter ved siden av veien, så vi måtte jo prøve det. Det så ut til å gå fint, men akkurat da vi passerte elefanten gjorde den en brå bevegelse som om den skulle til å angripe. Med hjertet i halsen var det bare å tråkke på og det var en stor lettelse da vi så at elefanten ikke var i hælene på oss. Vi fikk en liten støkk i oss etter dette og droppa planene om å sette opp teltet i villmarka. Etter å ha sykla 169 km så vi at et Sør-Afrikansk byggefirma, SLADDEN, hadde satt opp en del byggebrakker ved veien. Vi spurte om å få lov til å sette opp teltet vårt der og de sa at vi gjorde lurt i det siden de ofte hørte både løver og hyener like ved om kveldene.
De er høfflige i Botswana.
Det er ikke alltid like lett å sette inn teltpluggene...
Vi trylla frem nok et kulinarisk mesterverk på Primusen.
De neste to dagene var det øde landskap hele veien. Vi så en elefant til, men det var stort sett det. En av nettene sov vi i senger, for etter 12 netter i telt merka i alle fall Jørn som har punktert liggeunderlag at det var på tide med en forandring. Det ble ikke billig, for hotellovernatting er ekstremt mye dyrere her enn i nabolandene, men med TV på rommet og en varm dusj var det verdt pengene. Matvarer og vann er heldigvis på noenlunde samme prisnivå som i de forrige landene, så hvorfor overnatting er så dyrt er vi usikre på. Neste kveld var det imidlertid ikke like mye luksus siden vi la oss utenfor en veikro, og det ble både hardt på steingulvet og kaldt utover natta. Men vi fikk snakka med ei hyggelig dame fra Zimbabwe som også serverte en fortreffelig middag, og en full fyr som advarte oss om å snakke stygt om presidenten. Vi fikk også høre at for et par dager siden hadde en gjeng overmannet nattevaktene på stedet og sprengt safen til veikroa. Men i følge en lokal kjentmann var det nå på det aller sikreste, siden slike innbrudd visstnok kun skjedde hver 4.-5. måned og politiet nå patruljerte ekstra mye. Og det stemte, for rett etter at vi endelig hadde sovna ble Andreas vekt av en politimann som skulle sjekke at alt stod bra til. Det er vel ikke hver dag at tre hvite fyrer på sykkel legger seg utenfor veikroa. Når han hørte hva vi dreiv med skulle han ha autografen til Andreas på rappen, for han mente den kunne bli verdt noe om et par år. Vi tvilver imidlertid på at vi blir superstjerner etter fullført tur… Halv tolv ble vi vekt enda en gang av en annen politimann som skulle sjekke at alt stod bra til. Litt irriterte over å bli vekt, men takknemlige for omsorgen sa vi at alt var på topp og fikk lov til å fortsette søvnen.
Her ble det luksusovernatting...
...Men utenfor Crossroads Complex var det ikke like komfortabelt.
Morgenen etter var det kaldt, men vi fikk satt oss inn på restauranten og etter en god frokost var vi klare til å sykle videre. Det var en sur vind denne morgenen og vi fikk en liten smakebit på hva som ventet de neste dagene når det gjaldt temperatur. Heldigvis blir det raskt varmere etter at sola har stått opp, og på dagtid ligger temperaturen på rundt 20 grader. Vi tok en liten tur innom landets nest største by, Francistown, før vi fortsatte videre på de øde veiene. Utpå ettermiddagen møtte vi Gerard, en franskmann som hadde sykla fra Marseille nedover vestkysten av Afrika. Ved Congo ble det imidlertid for mye regn, og han tok fly over til Nairobi og fortsatte derfra. Vi sykla sammen med han et par mil, men siden han ikke kunne engelsk og vi ikke kunne fransk var det litt vanskelig å kommunisere. Han tok kvelden noe før oss, vi sa farvel og tråkka videre. Ved solnedgang kom vi til en bensinstasjon i Serule. Der hadde de ei slags hytte vi kunne bo i til 130 kroner natta og vi gikk for det. Andreas ble sovende på gulvet mens Øyvind og Jørn delte seng, men det var bedre enn å sove ute med villdyrene. Før vi gikk inn i hytta satt vi utenfor bensinstasjonen og hvilte litt. Ved siden av stod en svær SUV til godt over millionen, mens vi satt møkkete ved siden av med syklene. En tigger kom mot oss og spurte etter penger, men kastet ikke et blikk på de rike lokale med den dyre bilen. Som vi har erfart flere ganger tidligere er du som hvit mann helt naturlig alltid rikere enn en lokal, samme hvor møkkete du er og hvor fint kledd han/hun er.
Det var en kjølig morgen utenfor Crossroads Complex...
...Men inne venta både te og en god frokost!
Vi møtte på franskmannen Gerard.
Etter å ha sykla sammen et par mil sa vi farvel og bon voyage.
Det var stort sett rette og flate veier så langt øyet kunne se.
Andreas ble kvitt myggsvermen i hytta vår med et gammelt triks fra ungdomsskolen.
De neste to dagene på 153 km og 150 km gikk også gjennom øde landskap og vi er glade for alle lydbøkene vi har med oss. Den andre dagen bestemte vi oss for å sove i teltet siden det kunne bli en av de siste gangene på turen. Vi trilla syklene et stykka fra veien uti bushen og satte opp teltet. Sultne gikk vi raskt i gang med matlaginga i den fine kveldssola og det ble en hyggelig kveld ved Primusen. Bortsett fra en sjakal som lagde noen lyder utenfor teltet ble vi heldigvis ikke vekket av noen andre dyr. Morgenen etter våkna vi av at det var særdeles kaldt. Det var is både i teltet og i drikkeflaskene og det var nok et par minusgrader før sola stod opp. Øyvind og Andreas kledde som vanlig på seg shorts og sandaler, men kunne angre godt på det når vi gikk i gang med syklinga og vinden sørga for at det ble enda kaldere. Denne dagen skulle vi kun til landets hovedstad, Gaborone der vi planla å ta en hviledag. Men når vi kom oss inn til byen så vi raskt at dette var enda en afrikansk hovedstad blottet for sjarm og severdigheter. Når det i tillegg var vanskelig å finne gunstig overnatting fortsatte vi like godt et par kilometer til utenfor byen og droppa hviledagen. Byen virka forsåvidt moderne og fin, men noe særlig å se var det ikke. Ca. 10 km utenfor Gaborone tok vi inn på Mokolodi Backpackers. Det var et fint sted der vi fikk gunstige senger, bra internett og en varm dusj. Mot kvelden gikk vi et par kilometer bortover til Mokolodi naturreservat der de hadde den beste restauranten vi har besøkt på turen. Siste kveld i Botswana ble dermed tilbrakt med god mat og drikke mens vi kunne beskue to neshorn som stod og ble mata rett ved. Selv om Botswana har vært en fin, men øde opplevelse gleder vi oss nå veldig til vi sykler inn til Sør-Afrika i morgen!
Etter denne linja kan ikke sola lengre stå rett over hodet på oss klokka 12.
Camping i solnedgang.
Det ble en fin kveld...
...Men morgenen etter var det svært kaldt.
Trafikken er nok den største faren på sykkeltur og vi er glade for at de prøver å gjøre noe med et problem vi har opplevd store deler av turen.
Gaborone hadde noen moderne bygg, men lite annet å se på.
Ved Mokolodi Nature Reserve kunne vi spise middag mens vi så på neshorn!
Klare for siste sykkeldag i Botswana.
