Vi stod som vanlig opp ved soloppgang og storkoste oss nok en gang med bønner og ris til frokost, naturligvis med litt småstein blanda i. Også i dag var veien helt forferdelig og vi sleit oss over sand og steiner i den intense varmen. Til lunsj var det igjen et prosjekt å få tak i mat og det endte opp med at Jørn lagde omelett i "restauranten", fordi ingen hadde hørt om denne retten før. Så det ble luksus med både egg, bønner og ris før vi fortsatte. Vi har hatt litt problemer med at byene på kartet er mye mindre enn det som står og ved solnedgang hadde vi fortsatt ikke funnet noe sted å overnatte. Å sove i telt er jo en mulighet, men vi sover helst inne fordi det enten er ville dyr eller ville folk som liker å forstyrre nattesøvnen. Er det en ting vi blir oppfordret til ikke å gjøre så er det å sykle i mørket. Farene inkluderer trafikk, store hull/steiner i veien og dyr som foretrekker å jakte i skumringa/kvelden. Med små lykter som er nærmest ubrukelige til å se noe som helst med tråkka vi på i mørket mens vi håpte det ikke satt noen leoparder eller løver og venta på oss i grøfta. Etter over 12 timer på sykkelsetet og 141 km på verst tenkelig vei kom vi endelig til en landsby med et overnattingssted. Her inntok vi en porsjon bønner og ris før vi la oss i sengene både slitne, svette og møkkete som sjeldent før.

Jørn prøver å holde balansen på sandveien.

Vi måtte steke omelett selv, for ingen hadde hørt om det.

Grus og sand, dagen lang...

Enda en punktering...Det ble en god økt i mørket.

Utpå natta våkna Jørn med smerter i urinblæra og da han gikk på do var det ikke godt. Det så ut til at vi måtte ta pause i dag, men etter 5 liter vann og to pils hadde han fått skylt ut et eller annet og vi kom oss i gang i 9-tida. Det trengs vel ikke å sies at det ble bønner og ris til frokost. Også i dag var det grusvei og det som verre er, men vi tråkka på for vi visste at litt før Iringa skulle asfalten endelig begynne. Og heldigvis stemte det, for 20 kilometer før Iringa var vi endelig tilbake på asfalt! Etter å ha sykla over 600 km på helt forferdelig vei i Tanzania, og totalt på turen godt over 1000 kilometer på "veier" som får norsk grusvei til å ligne nypolert marmor var det fantastisk å endelig ha det verste overstått! De siste 20 km til Iringa gikk greit, selv om vi kjente i beina at de siste dagene hadde vært et slit. Vi fikk Majiri, en lokal Masaii/lærerstudent til å vise oss veien til et rimelig overnattingssted, fikk spist noe kylling og pommes frittes (ikke bønner og ris!) og gikk tidlig til sengs i dag også.

Jørn bøtter nedpå med vann og pils.

Vi venter i spenning på at bildekksandaler blir mote i Norge.Endelig tilbake på asfalt!

Vi tok en pausedag i Iringa for å få lagt ut noen blogginnleg og planlegge ruta litt videre. Vi gikk først til SkyNet internettkafe, men der var internett så treigt at det var umulig å få gjort noe som helst, og etter 15 min slutta internett å fungere i hele byen. Så igjen fikk vi ikke gjort noe av det vi hadde tenkt pga. problemer med infrastrukturen her til lands. Heller ikke å ta ut penger var mulig selv om vi prøvde 5 ulike minibanker. "Sparrownet" var visst nede stod det, om noen vet hva det betyr så er det bare å si fra! Men en helt bortkasta dag ble det ikke for Majiri som vi møtte i går tok oss med til morens butikk. Der vi fikk prøvd Masaiiklær og Øyvind ble godt kjent med en gris.

I Iringa finner du både...

...Et nynazistmiljø med tilknytning til Mandal......Og Vatikanstatens offisielle bar.Majiri og moren hans.

Masai-Jørn.Masai-Øyvind.Øyvind får et kurs i masai-hopping.