Da vi forlot Lillongwe gikk det ikke lenge før vi også forlot Malawi. Landet har vært en stort sett flott opplevelse, men at det er så billig som folk skal ha det til og at det er Afrikas hyggeligste land kan vi ikke si oss helt enige i. Folk smiler og vinker, men det er ikke noe hyggeligere enn i Tanzania og Kenya, og barna spør like mye om penger her som i andre land. Er det et land som er Afrikas hyggeligste så er det etter vår mening Sudan.
Siste lunsjstopp i Malawi.
Selv om restauranten var flott dekorert...
...Er det noen som aldri blir fornøyd.
Et par kilometer før grensa.
Med kurs vestover blåste østavinden oss hele 11 mil av gårde før vi tok lunsj, og like etterpå trillet vi over til Zambia. Vi betalte 50 Dollar for en blekkflekk i passet, og entret nok et land som hevder å være "det sanne Afrika". Hvorvidt dette stemmer kommer nok litt an på hvordan man betrakter kontinentet. Sikkert er det i alle fall at den østlige delen av landet er noe av det fattigste vi har vært igjennom. Det er relativt langt mellom landsbyene, og når man først kommer frem til en bunt med hus er det ikke godt å si hva som møter en.
For et par dager siden tok vi en kjapp brusstopp utenfor ei lita bod da innehaveren plutselig kom og heiv seg på kne foran oss. "Help me with my blood" utbrøt han, og ingen av oss visste helt hva han mente. Han snakket på et vis godt engelsk, men ordene han brukte formet underlige setninger. Han ropte så på en gutt i begynnnelsen av tenårene, og det ble tydelig at han ville at Øyvind skulle adoptere gutten. Øyvind svarte så høflig han kunne at det gikk desverre ikke. Da en eldre dame, "mama", også sank ned på kne foran oss visste vi ikke annet å gjøre enn å takke så mye for selskapet, ta dem i hånda, og sykle videre langs det som i kartet var markert som "scenic route".
Da vi stoppa her var det like før Øyvind ble adoptivfar til en tenåring.
Ved denne sjappa gikk det heldigvis roligere for seg.
Vi kikket som best vi kunne for å få øye på noe flott, men ingen av oss så noe de neste dagene som skilte seg ut på hverken den ene eller den andre måten. Rundt oss var det tørt buskas og massevis av høyt gress, og zambierne var i full gang med å fjerne en god del av dette med en rekke branner langs veien. Til tross for at det var St. Hans-tid var ikke Zambias brannvesen i full beredskap, og da vinden blåste som best kom vi over en brann som tydelig var ute av kontroll.
Vi sykla først forbi...
...Stoppa for å filme litt...
...Og tenkte vi like godt kunne slukke brannen når vi først stod der.
Vi har etter å ha syklet i 17 forskjellige land spist mye forskjellig mat, og vi har alle vennet oss til å krysse landegrenser med åpent sinn med tanke på hva neste lands kjøkken har å by på. Sudan og Zambia deler foreløpig førsteplassen på begrenset valgfrihet i matveien. Mens vi Sudan spiste "fuul" (bønnemos) og egg, har vi i Zambia spist bananer, egg og pommes frites. Jørn holdt tellinga, og kom frem til at han det ene døgnet hadde spist 19 bananer, 17 kokte egg og seks porsjoner "chips".
De har gode bananer i Zambia...
...Men vi får nok en gang vi også.
Til tross for at vi noen ganger lengter tilbake til Norge og et utall variasjoner og valgmuligheter i matveien, kan vi likevel ikke klage. Her forleden syklet vi åtte mil før vi endte opp i hva kartet markerte som dagsetappens eneste landsby. Her hadde de to restauranter, men det eneste de serverte her var gammelt "bush meat", i hovedsak bøffel. Etter å blitt matforgiftet alt for mange ganger etter å ha spist gammelt kjøtt spurte vi restaurantinnehaversken om hun kunne lage noe annen mat til oss hvis vi fikk tak i det. Dette gikk hun med på, og vi gikk vi derfor i gang med å lete opp andre matvarer i bygda. Andreas og Øyvind fikk tak i løk og tomater mens Jørn kjøpte noen egg. Ris fant vi også etterhvert, og vi kunne sammen med våre nederlanske turkamerater bare sette oss tilbake og vente på herremåltidet. Da maten skulle serveres ble det imidlertid et problem å få fatt i nok tallerker til fem personer som ikke hadde rustet hull i bunnen, og når endelig tallerkene var på plass hadde de bare ei skjei vi kunne bruke. Anton var ganske forfjamset og utbrøt "huh, they are very poor here in Zambia, they don't even have spoons". Heldigvis har vi med oss egne skjeier, og med det var problemet løst.
De hadde ikke noe særlig hos Tendai Chainis Warm Restaurant.
Her kjøpte vi ris...
...Og her kjøpte vi grønnsaker.
Vi droppa fisken...
...Selv om disse ålene så svært så lekre ut.
En ting de imidlertid har mer enn nok av i Zambia er pils. Her forleden, da vi hadde oss en liten pause, kom en lastebil humpende med to 1000-liters dunker bakpå. "They are coming with more beer" sa Anton spøkefult da en gjeng samlet seg på plassen foran oss med flerfoldige 20-liters kanner. Men, desverre viste det seg at Anton hadde rett. Chibuku kalles det lokale brygget som Zambierne mesker seg med. Det koster 30 NOK for 20 liter øl, og den lokale ølbilen suser vanligvis forbi oss et par ganger til dagen. Vi har fått inntrykk av at både gamle og unge drikker mer enn det som trolig er bra for kropp og sjel av disse greiene. Tydelig er det iallefall at en stor andel av dem vi støter på i løpet av dagen ofte er ganske påseilet, og vi bruker mye av pausetiden vår på å høre på fyllevas.
Selv om klokka kun var 10 om morgenen var denne fyren alt godt i gang...
...Og da Mr. Cowboy og Byggmester Bob tok turen innom ble det liv.
Hverken pils på melkekartong eller sprit i hendige shotteposer har slått særlig an blant oss.
I det siste har teltbruken tatt seg opp. Noe av grunnen til dette er nok fravær av zambiske overnattingssteder, men den største drivkraften er nok likevel hollendernes forkjærlighet til "bush camping" som de så fornøyde kaller det. Brødrene, som har vært på egenorganisert "survival week" i Sverige, knuser oss lett med tanke på raskt teltoppsett og fyrer fort i gang et bål etter at sola har gått ned. Dette med å være fem på tur fungerer foreløpig alledeles utmerket, og vi holder nok i alle fall følge frem til Livingstone og Victoria Falls.
Etter en lang dag...
...Er det fint å slå opp teltet...
...Noe Charter-Jørn var godt fornøyd med.
Det er ikke så lett å få teltet stramt når underlaget består av stein...
Vi sover også en del på hotell...
...Og koser oss med det...
...Selv om dørene ikke alltid er på topp.
Det ble en del oppoverbakker i østlige Zambia.
Mye fint å se på langs veien.
Før hovedstaden Lusaka flata veien heldigvis litt ut.
Vi traff en annen syklist fra England.
Denne gjengen med maur var ute på litt av et prosjekt.
Det er bare å glede seg til neste sesong av CSI: Kacholola.
På Never Rest Business Centre tar de aldri pause...
...Og på New Santa's Nest er det julestemning hele året.
Et passende navn.
Et upassende navn.
Et navn vi er litt usikre på.
