Fra Phils flotte strand langs Malawisjøen gikk turen i dag videre til Mzuzu. Vi starta dagen som vanlig med å prøve å få tak i frokost, noe som ikke alltid er så lett. Det var ikke mulig å få tak i egg noe sted i landsbyen og siden vi ikke hadde så lyst på griseinvoller til frokost ble det ris med fisk, samt et par "obamas" som er kallenavnet på boller. Det tok en stund før vi hadde fått maten og klokka var godt over 9 når vi endelig satte i gang. Vi svetta godt i varmen og det ble en stigning på rundt 800 meter opp de bratte fjellsidene. Men vi kom etter hvert opp i et flott landskap og fikk nydelig utsikt over Malawisjøen før vi fortsatte innover i fjellene. Vel oppe på platået ble det en del flatere og vi fikk opp farten. Vi hadde lunsj med ris og bønner, og tråkka så videre. Phil anbefalte oss å sove i Mzoozoozoo i Mzuzu og etter 130 km var vi endelig fremme. Her hadde de faktisk hamburger og pommes frittes, og vi lessa innpå med både mat og drikke før vi tok kvelden.
Det var en tung oppoverbakke...
...Men utsikta var fantastisk!
I Mzoozoozoo fikk vi både god middag og god frokost.
Neste morgen var vi i godt humør, for det var på tide med litt ferie fra syklinga! Fra Mzuzu ble det en lett etappe på 50 km stort sett i nedoverbakke til Nkhata Bay. Her tenkte vi å ta et par dagers ferie og vi trilla fornøyde inn til Big Blue Star Backpackers der vi ble lovet både bading, snorkling, fotball på TVen, internett og god mat.
Vi bodde i ei lita hytte med 4 senger og utsikt utover det krystallklare vannet som holdt behagelige 26 grader. I den fjerde senga på rommet bodde en tysk pensjonist. "Jupp" var litt av en eventyrer og hadde besøkt de fleste land i verden, en god del av de med sykkel. I sine senere dager hadde han imidlertid kjøpt seg en sammenlegbar sykkel, slik at han sykla når han hadde lyst til det og tok buss resten. En svært god ide synes vi! Jupp hadde sterke meninger om det meste, og sa klart ifra at han mente Afrika var det kontinentet han likte minst å sykle i og at kulturen stemte dårlig overens med tysk ordnung. En av tingene Jupp ikke var særlig glad i var GPS, for han mente at "if you are a businessman who is selling shit its ok. But for me who am travelling, I have eyes and can see you know? There is a mountain there so I know don't go there. I just follow the road. Fuck the GPS! Its good if you are on the ocean or in an airplane, but for me I don't need this shit! You dont even know where you have gone with the fucking GPS!". Heldigvis har vi ikke GPS. I tillegg til Jupp møtte vi også Anton og Niels, to brødre fra Nederland som har sykla fra Spania og nedover vestkysten av Afrika, for så å ta fly fra Ghana til Nairobi og fortsette sørover derfra.
Den 11. juni var det endelig duket for fotball-VM! Vi hadde gleda oss til dette i mange uker, men da vi våkna var strømmen gått. Ikke noe problem var det flere som sa, den kommer helt sikkert tilbake til kampen, og da vi hørte at Malawis president hadde lovet at under VM skulle det ikke være strømbrudd under fotballkampene ble vi litt roligere. Men strømmen kom ikke tilbake og vi gikk glipp av Sør-Afrika mot Mexico og håpte å i alle fall få med oss Frankrike mot Uruguay senere på kvelden. Men heller ikke da var det strøm, og vi tipper Malawis president angrer på sine lovnader. I hele Nkhata Bay var det kun ett sted som hadde generator og vi tok naturligvis turen dit. Men etter 20 minutter ble også strømmen her borte. Litt forundret spurte vi om hva som var galt og det viste seg at de hadde glemt å kjøpe diesel til generatoren som nå var tom. Jupp var lite begeistret for det og sa klart ifra til eieren av stedet hva han mente om saken. Så første VM-dag begynte ikke bra, men heldigvis kom strømmen tilbake neste dag og vi har fått med oss de fleste kampene etter det.
Jupp var godt fornøyd med syklene våre.
Jørn og nederlenderne.
Selv om Øyvind og Andreas koste seg med bading og fotball var det dessverre ikke like avslappende for Jørn. Allerede første natta i Nkhata Bay begynte han å føle seg uggen i kroppen, og det ble i løpet av dagene, og spesielt nettene, klart at det ikke var snakk om en vanlig runde influensa han hadde pådratt seg. Etter et par netter med magekramper, feberskjelving og voldsomme temperaturendringer var det bare å innse at dette ikke kom til å bli Jørns drømmeferie. Den kinesiske antimalariamedisinen Artesumine viste seg imidlertid å fungere bra, og allerede dag to, etter å ha svelget unna 7 tabletter, følte han seg litt kjappere. Malaria er jo ikke et fremmed fenomen i Malawi, og 22% av alle sykehusinnleggelsene skyldes parasitten. Landet topper derfor malariastatistikken på verdensbasis. Femte dagen etter at vi kom til Nkhata Bay følte Jørn seg sånn høvelig i form for å gjøre unna noen få kilometer på sykkelen, og vi syklet rolig og bedagelig de 62 kilometerne ned til Kande Beach. Her ventet ei rolig strand og et nesten folketomt turiststed. Jørn fant seg ei stråhytte, mens Øyvind og Andreas valgte å slå opp teltet med våre to ny-ervervede sykkelvenner, Anton og Niels, som nærmeste naboer. Dagene ble i hovedsak brukt til avslapping, Jørn var en halv dag på et nærliggende sykehus, og på kveldene stod VM for underholdninga.
Før vi kom oss vekk fra Nkhata Bay måtte vi imidlertid først gå gjennom fire slanger. På den første knakk ventilen, de to neste fikk vi fiksa i ei lokal sykkelsjappe der de hadde gjort en dårlig jobb, og den siste slangen som var helt ny fungerte heldigvis.
Vi var nå 5 syklister på tur.
Denne fyren solgte fotballer og vi slo til. Kvaliteten var så som så, men den fungerte.
Vi kom til Kande Beach...
...Satte opp teltet...
...Og slengte oss på stranda.
I vår siste feriedag ved Malawisjøen valgte vi å ta turen til landsbyen Chinteche for å publisere et par blogger samt handle inn proviant til kveldens primus-måltid. Den 15 kilometer lange bussturen skulle imidlertid vise seg å ta noe lengre tid enn ventet. Minibussen skulle såklart ikke kjøre før bilen var stappfull, og når vi først kom oss avgårde gikk det ikke mange kilometerne før en av passasjerene sa et eller annet som fikk sjåføren til å stoppe i veikanten. Det som skilte dette stoppet fra de utallige andre var imidlertid at ingen viste tegn til å ville gå av. Vi spurte derfor sjåføren om noe var galt, hvorav han responderte "there is a police control ahead, i did not expect that". Etter enda litt surr betalte bussens "innkaster" en av våre medpassasjerer 40 kwacha (ca. 1,80 NOK), før de sammen forlot bussen. Med to passasjerer mindre ombord durte vi videre, og ble etter 500 meter stoppet av politiet, som etter litt godsnakking lot oss fortsette. 800 meter senere tok plutselig sjåføren en u-sving, og vi kjørte deretter noen hundre meter tilbake mot politikontrollen. Akkurat helt hva som foregikk var uklart helt til våre to tidligere passasjerer så kom joggende mot oss. Anpustne og svette presset de seg inn i bilen igjen, og sjåføren var godt fornøyd med å ha lurt politet for en bot på 2000 kwachas.
Det beste navnet vi har sett på lenge.
