Det blåste bra denne dagen. Det blåste så bra at vi hadde problemer med å holde oss fast på sykkelen og holde den igjen på veien. Vi snirklet oss bortover i seglefart, men det er vel sånn det kan være på vidda av og til. Et høydepunkt denne dagen var da vi passerte Mount Hasan som vi har sett framfor oss siden lille julaften.
Da var det blitt seint og vi svingte inn til en påbegynnende bensinstasjon for tips om overnatting i området. Før vi rakk å si annet enn "merhaba" fikk vi beskjed om at vi kunne sove inne på bensinkontoret til kl ti dagen etter. Det var det stedets "formann" som ga beskjed om, på tysk. Som mekanisk gjestfrihet dro han oss inn og bøy på te, döner og en god sofa. Det ble litt mye for oss så vi takket kun ja til te og sofa. Det velutstyrte kjøkkenet kunne vi bruke som vi ønsket og vi hadde jo både spagetti og egg i veska.
Mannen som vi hverken klarte å fotografere eller fange navnet på var en besynderlig type. Han var kanskje 50 år gammel, hadde jobbet et år i Tyskland for en stund tilbake siden og tiltalte oss som kompanjonger. Han var trivelig, men kunne plutselig slutte å interessere seg for en samtale midt i den. Slik at etter man feks har stilt et oppfølgingsspørsmål kunne han se tomt på deg før han fortsatte å spise som om samtalen aldri hadde startet. Og sånn gikk kvelden.
Selv om formannen ikke var så snakkesalig så tok denne karen det igjen med glans.
Vi fikk oppleve en fantastisk solnedgang!
I bakgrunnen kan man skimte svære fjell, ikke noe syklister liker.
Mount Hasan.