Like etter vi passerte den rumenske grensa traff vi på denne mannen. Han stod langs vegen, slo opp et gjerde og virket som en person interessant nok for et stopp. Det var han og historien hans ligeså. Han var fra Atlanterhavskysten, eller Frankrike som det senere viste seg mer nøykatig. For 15 år siden hadde han satt seg på et esel og ridd østover. Med eselet som eneste kompani hadde han nå loffet rundt helt til nå var kommet til denne lille landsbyen i øst-Romania. Her hadde følgesvennen hans møtt et jente-esel og da måtte han få litt tid. I mellomtiden sysselsetter franskmannen seg med å introdusere "konseptet gjerde" til bøndene i området. Han så seg nemlig lei av husdyr ture fram som de vil langs veiene, kanskje med forbeina knyttet sammen eller iblant lenket fast i bakken. Spesielt likte han dårlig hvordan gjetere sløset bort tid ved å passe på dyr når et gjerde gjør samme susen. Det hadde han holdt på med i fire måneder og så ikke ut til å gi seg før eselet var klar for landeveien igjen.
Rumensk gjestfrihet traff vi på første kvelden. Vicho inviterte oss rett inn da vi ankom den lille byen Luna Veche. Riktignok etter flere telefonsamtaler med en oversettende sønn, Bogdan, som studerer i Bucuresti. Hjemmelaga vin og et herremåltid stod på menyen. Etterpå måtte vi i vaskebalja før vi fikk legge oss på sovesofaen i stua, trøtte etter 10,7 mil på sykkelen. At Vicho måtte få med seg kveldens siste Bollywood-film brydde oss ikke, vi sov godt uansett.
Vi haapet obligatorisk fotvask var en del av ny kultur og ikke paa grunn av taafis
De minste ble også med
Vicho måtte ha seg en støyt før frokost. Det kunne ikke vi vente på så vi startet dagen på tom mage. Flaks var det da at vi støtte på en storbonde like bortenfor. Han hadde geiter, høns, sauer, gjess og duer. Attpåtil var han birøkter. Han veivet oss inn og serverte fersk honning og loff. Vi takket, pussa tenna og startet dagen.
